Fra sliten og slapp småbarnsmor til supersprek 50+

Noen ganger er livet som gladiatorkamp. Nå koseløper jeg. Foto: Annette Nordstrøm

“Du er ekstremt sprek da”. Komplimenter er hyggelig, men selv mener jeg å være helt normal. Utgangspunktet var ille. Her er min historie.

Blant venner og bekjente går jeg for å være en Duracellkanin, og jeg må ærlig innrømme at jeg har fyrt opp under dette selv. Dels fordi jeg har kastet meg ut i en livsstilsendring med så mye begeistring og iver, at det nesten er umulig å møte meg uten at jeg melder noe om kosthold og treningsglede…Uffda. Dessuten er jeg aktiv på sosiale medier, og da virker alt mye større og bedre enn det faktisk er!

“Du er min største inspirasjon”, sier bestevenninnen min. Det er kos å høre. Ikke minst fordi hun har gjennomgått en stor forandring selv! Dama ser vilt bra ut, og det har også inspirert henne til å trappe opp garderoben, så hun kler seg som hun føler seg. Superbabe! Langt over 50….

Gå, løp eller hopp! Foto: Annette Nordstrøm

Andre blir bare slitne av meg. Dem om det. Vi kan ikke være like alle sammen. Vil du ha en rollemodell som dyrker naturlig forfall og et positivt syn på overvekt, så finnes de også. Faktisk er de MEST populære! Vi som tyner smerteterskler, bryter grenser med fandenivoldsk energi og setter hårete mål som får andre til å dra seg i håret – vi er i mindretall.

Så kan du velge da, om du vil joine grensesprengerne, eller det store flertallet. Jeg trives godt alene, og gjerne i kamp eller tango med sterke naturkrefter. Vil kjenne at jeg lever. Vet at meningen med livet er yin og yang, ikke bare yin. Folk flest vil ha den korteste, og enkleste, veien i livet. Det er ikke min definisjon av lykke. 

Foto: Annette Nordstrøm

Rent velvære er understimulerende for meg i lengden. Jeg må ha jevnlig motstand. Fordi jeg har lært at det å tøye grenser er å smi lidelse til eufori.

Belønningen er synlig og kjennbar. Verdt alt.

MEN HVORDAN STARTET DET?

Jeg har jogget, padlet, gått på ski, surfet, danset ballett, trent karate eller aerobics i årevis, men med noen laaaange opphold.

Sist jeg sluttet å trene, var da jeg fødte to barn i løpet av tre år, med ditto årelange ammeperioder. Og husbygging. Og eget firma. Og en fastjobb i tillegg. Og en mann som var mer borte enn hjemme p.g.a. jobb og jobbreiser. Ingen hjelp i sikte, med unntak av barnevakter en kveld eller to i mnd.

Jeg hang i en stropp. Var tidvis så sliten at jeg ble bitter, søvnløs og irritabel. Etter noen år på denne måten ble jeg også faretruende tiltrukket av å drikke vin hver kveld, for å roe nerver og fjerne stresset som dirret i meg som høytspentledninger.

Har du mye ansvar og barn selv vet du akkurat hvordan det er. Hverdagen er plutselig ekstremsport i seg selv. Det eneste du ønsker er en mulighet til å sitte, uforstyrret, i en time. Det klarte jeg stort sett bare i bilen. Nå er ungene store og dagene fulle av muligheter jeg før ikke hadde. Nå er luksus for meg å løpe i skogen.

FRA BLEIER TIL BAKKER

Nå slår jeg frivillig knute på meg selv. Med Yoga. Foto: Annette Nordstrøm

Etter seks år på denne måten var resultatet at alt hang og slang, inkludert humøret og selvbildet. Da begynte jeg å jogge igjen. Målet var: UT av døren og deretter tur/retur bussholdeplassen. Strekningen var bare 1,5 km med to jæ…  oppoverbakker.  Tror jeg hadde fire pauser der jeg lurte på om lungene tålte slik tortur, og om beina fortsatt kunne brukes dagen derpå.

Men, jeg klarte det. Etterpå kom en liten, men sterk følelse av at JEG ER I GANG! Så gjorde jeg noe lurt: Jeg overdrev ikke, men lot progresjonen komme sakte med sikkert. To dager i uken ble tre dager i uken, så snart jeg følte for det. 1,5 km forble 1,5 km i minst en måned, før jeg våget meg ut på en skogsvei som brakte meg mot mange delmål, og endte på 15-20 min. Lengden var circa tre km.

Foto: Annette Nordstrøm

Denne faste løpeturen (som nå er forlenget til 8-10 km), starter med endel oppoverbakker, og ender ikke overraskende med mange nedoverbakker hjem. Da får jeg naturlig intervall. Psykisk sett er det veldig lett å fortsette å jogge når forrige tur endte med å fly lett hjem. Nå har jeg en siste oppoverbakke før jeg når dørstokken, og den gyver jeg løs på med siste rest av vilje. Det igangsetter afterburn (EPOC – Excess post-exercise oxygen consumption = etterforbrenning).

Slik jogget jeg i over ett år. En tung astmatiker jeg intervjuet for Allers en gang, kunne knapt gå trapper da hun begynte å trene på jogging. Hun tok lyktestolpe for lyktestolpe. Gikk, jogget, gikk, jogget. Under ett år senere gjennomførte hun New York Maraton! Helt fantastisk! Kan hun kan jeg, tenkte jeg.

At det gikk an å løpe i en time eller mer, var egentlig over min forstand. UMULIG tenkte jeg. Umulig for MEG (store pupper, tunge bein, små lunger…)

Jeg hadde mange unnskyldninger for ikke å våge. Inntil jeg traff løpegjengen min.

Gjengen består av nabovenninner som er tidligere aktive idrettsutøvere.

– Bli med oss, sa de.

– En mil bare.

(Jadda…skrekk og gru!)

Hengebro i Sørkedalen. Foto: Elizabeth S. Lingjærde

Jeg var litt oppesen på vegne av megselv og tenkte at jeg, som løp helt bort til bekken og tilbake, kunne da holde følge et stykke med disse Amazonene.

Det begynte bratt. Fryktelig bratt, og jeg fikk lov å gå, men fort… Så kom en slak strekning, og beina gikk i ren trass. Lungene føltes som lungemos, og jeg konsentrerte meg om neste trestamme, neste sving, ‘hvilte’ straks det kom fem meter bittelitt slakt nedover, prøvde litt ulike løpsteknikker med stram rumpe, rettere rygg, mere armer, rulle foten og mere tåballer kanskje. Tenke sterkt fokusert på noe helt annet, som middagsplaner. I det hele tatt, full jobbing med å tenke på alt annet enn lungemosen.  Så kom nedoverbakken gjennom ville skogen, og da satte endorfinkicket inn.

Jeg opplevde det berømte ‘Runner’s High’ og løp min første mil i ren rus. Over dobbelt så langt som jeg noensinne hadde løpt, og det gikk som en lek.

Mentalt skjedde det en eksplosjon i hjernen. Umulig var blitt mulig. Nå gyver jeg løs på mye som er ‘umulig’, og klarer det.

En annen lekse jeg lærte er verdien av å trene sammen med noen som pusher deg litt.

FRA FIAT TIL FERRARI

Dette skjer ALLE som følger en tilsvarende progresjon.

Det beste er at jo mer utrent du er, jo raskere kommer du i form.

Selv har jeg nådd et slags platå, men det er greit, for jeg blir motivert nok av å være kjapp fra første til fjerdegir, der endorfinene bare spruter ut. Det som skjer når du begynner å jogge, er at du først krabber i førstegiret, deretter slurer litt til andre og tredjegiret.

Det er litt tungt i begynnelsen av hver økt. Det skyldes at kroppen alltid starter anaerobt (uten O2), før den skifter til aerob energiforbrenning.

For hver gang du trener vil kroppen gire litt raskere.  Tilslutt er du en Ferrari som går fra 0 til 100 i løpet av kort tid, og kan ‘cruise’ i femtegir så lenge du mentalt orker. Pulsen din vil fortelle deg det samme. En godt trent person blir like andpusten som en utrent person når vi presser oss. MEN, det tar under ett minutt før vi har hentet oss inn igjen i hvile, og kan fortsette med lett pust. En utrent person har høy puls, og ergo utmattelse, i lang tid etterpå. Det er derfor mye tøffere for en utrent person å trene. Hold ut, og du får alt igjen for innsatsen.

Det er vår og skogen holder forestillingen ‘En midtsommernattsdrøm’ 24/7. Kom deg ut og NYT! Ikke bry deg om at det gjør vondt i lunger og muskler. Det er godtvondt, for det er følelsen av en million antioksidanter og anti-ageing agenter som plutselig jobber på akkord. Mitt stalltips er å ha yndlingsmusikken din på øret som avledning.

En dag er du i femtegiret, og jeg ønsker deg velkommen til Runners High!

http://43B4FD90-903A-4416-B3DFA0D5FA861342-0E26F26E-BDE6-4854-806C32C0AD39A093