Advertisements

SUPERMYGG

SLANK og SUNN med TRENING og KOSTHOLD livet ut

Aktiv ferie – surfers & joggers paradise

Naxos har fantastiske forhold for windsurfing og kiting

Hvorfor slutter vi med aktiviteter ettersom vi blir eldre? Hvert år sier jeg at jeg skal windsurfe igjen, og hvert år feiger jeg ut. Inntil i år. Jeg er lei av å angre på at jeg ikke benytter sjansen når jeg ferierer i Hellas, på stranden som er perfekt for det.

Endelig på brettet igjen, men det starter dårlig

I år bor jeg attpåtil hundre meter bak vannsporten, der brettene titter opp bak det store bambusgjerdet foran meg. For to dager siden tok jeg mot til meg. Det blåste friskt. 22 knop. Dimitris bar et 4,5 seil og et passe lite australsk brett ned på sanden, ferdig rigget. For en luksus! Jeg skalv da jeg for første gang på lenge tok på meg trapezen. Dritnervøs. Skalv enda mer da jeg halte seilet opp fra vannet, mens jeg strevde med å holde balansen. Kjente vinden ta tak i seilet for å røske det ut av hendene mine. Den hadde overtaket fra første stund. Jeg var tross alt trygg på grunna, med masse folk rundt meg. Allikevel følte jeg meg liten, svak og totalt udyktig. Men, inni meg sa en stemme at «Hey, dette er din hest. Du er rytteren. Du er sjefen over brettet. Bølgene og vinden er i din makt, ikke omvendt. Dette kan du».

Digg å leke i havet

EN GANG GØY – ALLTID GØY!

Jeg lærte å surfe i 1982, da jeg kom til Hellas for første gang som reiseleder i Halkidiki. Fra første stund ble jeg frelst, og var på brettet hver eneste siesta med vind. Siden jeg var reiseleder kunne jeg bare forsyne meg med brett og seil etter forholdene. Hvert eneste sted jeg jobbet de neste årene gjorde jeg en tilsvarende avtale med vannsporten på stedet. «Jeg bringer dere kunder. Dere gir meg fri adgang til utstyr. Deal» Det ble mye lån av Mistral Kahlua, og seilene var sjelden større enn 4,5 – 4,7 for de sterke vindkastene som leker mellom de kuperte øyene i Middelhavet.

BESTE STED FOR SURFING

Mellom Naxos og Paros blåser en offshorevind som er ustabil og sterk. Forholdene er world class for surfing og kiting.

Der har jeg stått år etter år og sett mine egne gutter vokse med brettene. Fyke ut og leke seg flinke og sterke, mens jeg kjenner på den gufne følelsen av å parkere meg selv som kjerring på land.

Jeg kom i sig. Begynte å kjenne på den gamle go’følelsen, og seilte skarpt opp mot vinden. Det må man på denne stranden for ikke å havne i Langtvekkistan. Ut til der vinden lager skarpe og mørke krusninger mellom strimer av skumsprøyt. Stranden forsvant bak meg der jeg tråklet meg opp i retning Paros langt der fremme.

FRYKTEN FOR Å FEILE

Jeg er en kløne til å vende, og seilet falt. Å dra det opp i bølger som leker med brettet ble tøft. Jeg falt, halte og dro i seilet som føltes som et tonn. Bølgene vippet brettet rundt så foten kom i klem og jeg falt igjen. Kreftene rant ut av meg og jeg ble både sint og redd. Redd for hva? Prestasjonsangst. Redd for å måtte gi tapt og ha mistet det som var min store lidenskap i så mange år. Da jeg flyttet tilbake til Norge i 1989 kjøpte jeg mitt første brett. Fanatic Bat. Hver sommer var jeg ute på brettet så ofte jeg kunne. Elsket mitt 5,7 seil for norske forhold i ytre Oslofjord med enkle og stabile vindforhold.

Nå stod jeg her med gråten i halsen, såre muskler og angst. En urangst for naturkreftene. At vinden, havdypet og bølgene skulle ta rotta på meg. Jeg lærte bort kunsten å surfe til guttene mine. Nå er de rågode, men også de kan kjenne på angsten. Alle som driver en eller annen form for «ekstrem» sport føler på den. Jeg føler på den i alpene av og til også. Og godt er det. Overlevelsesinstinktet.

DET VI VIL, DET FÅR VI TIL

Det suser avgårde og jeg er lykkelig!

Tilslutt kommer jeg meg opp og får kontroll over seilet. Fester det i trapezen. Setter bakre fot famlende i bakre stropp og legger meg tungt bakover så brettet planer og fyker over bølgetoppene som en pil. Følelsen er euforisk! Det går i rasende fart. Jeg må jobbe for å holde kursen. Brettet graver seg plutselig inn i en bølge og jeg faller igjen. Kommer meg opp etter mer strev og inn til land. Har bestemt meg for å gi meg mens leken er god, men stemmen er der igjen.

En cowboy som ramler av hesten må for Guds skyld opp igjen. Fort som svint. Fortsett. Hvis ikke vil jeg aldri mer kunne ri igjen.

Jeg gir meg aldri

Jeg seiler ut igjen, skarpere og mer målrettet. Jeg klarte det første strekket. Skal klare ett til. Gir meg etter tre strekk. Men dagen etter er jeg der igjen.

– Hvordan er vinden i dag?

– Som i går, litt mer kanskje.

– Hva tror du, bør jeg vente til det løyer litt?

– Det skal ikke løye, tvert imot.

– Okey….

Jeg drar på det. Stemmen inni meg har derimot fått overtaket. Det er sterke krefter i gang nå.

“Kan du gi meg noe som gjør det enklere enn i går?”

Jeg ser bedende på ham.

“Litt mindre seil og litt større brett så fikser du det lett”, sier Dimitris og forsvinner inn i skogen av seil og brett som står som totempeler på betonggulvet bak bambusveggen.

 Jeg går på do, kommer ut igjen, finner trapezen fra i går og vesten. Skjelver ikke lenger. Føler meg tryggere.

Vår faste hang-out. Plaka Watersports

Kommer meg raskere og lettere ut, og kjenner at nesten alt er tilbake. Fyker ut og inn i den ustabile vinden med full kontroll på brett og seil. Kjenner på at 4 seilet er hakket for lite etter en stund. Kunne klart 4,5 seilet fra i går, så lenge brettet er større. Det minner meg om mitt gamle Fanatic.

Etterpå er jeg euforisk av lykke. Mannen min tar imot meg på stranden og skryter av meg. Sier at jeg er god og at jeg har tydelig kontroll. Jeg tenker at jeg må lære å vannstarte for pokker. Hvorfor slutter vi å leke og lære med alderen? Det sitter bare i hodet. Det også.

SLITEN MEN LYKKELIG

I am back! Jeg er og blir en surfer. Det eneste jeg kjenner alderen på er at jeg paier ut etter lunch. Dagen begynte tross alt med litt jogging og styrketrening, før jeg mørbanket meg selv med surfing. Armene og øverste del av ryggen er støl og sår. Jeg besvimer i søvn på solsengen etter lunch. Må legge meg kl 21:00 uten middag og våkner ikke før etter ni tunge timer.

EN GOD START PÅ DAGEN

Kroppen er blytung, men etter å ha vasket ansiktet med kaldt vann er jeg klar igjen. Lister meg ut i det som er min beste stund på dagen. Tidlig morgen før alle andre er våkne.

Tildig oppe i havblikk er min beste egentid

Tusler ned på stranden i joggeutstyr. Havblikk. Jogger på hard gylden sand i soloppgangen. Dreier av til grusveien og nitti grader innover jordene, oppover mot klippene, på den nye asfaltveien. Forbi det nye kapellet med det ferdigslåtte jordet.

Jogger mens øya våkner til liv rundt meg. Agaveplanten står rank. Stilken ble brukt av fønikerne til seilmaster. De var noen av historiens beste seilfolk.

Ned forbi villaen med den store bougainvilleaen, under skyggefulle bambusgjerder og sedertrær. Forbi kaklende høner og brekende geitekillinger, en og annen vaktbikkje og en fyr på moped. En bonde står bøyd på jordteigen sin. Min faste runde er cirka fem kilometer. Den går som en lek nå. Kroppen er lett og fin.

Naturen er min kirke

Temperaturen er «bare» 24C, og svetten siler ikke før jeg er hjemme igjen, et steinkast fra stranden. Lister meg inn og skifter til badetøy. Tar noen slurker vann og tusler ned til stranden igjen. Føler meg privilegert i paradiset. Svømmer ut i svalt hav, som fortsatt ligger helt blankt foran meg, men vinden er såvidt på vei. Hundre tak ut, til jeg ser grunnen foran meg. Har nye supre svømmebriller. Snur og svømmer tilbake mot vimplene langt der inne på vannsportens del av stranden. Mitt faste hjem. Nicos har våknet og åpnet den lille kaffebaren sin. Forteller meg at i kveld blir det musikk for et lite «parea», en gjeng venner og gjester på det lille huset vi har et rom i.

Jeg skyller meg i utedusjen og kjenner solen og varmen. Hører fugler og sirisser mens blodet bruser og energien fylle meg med sterk livsglede.

Spiser proteinrik og fettfattig yoghurt med honning og fikensyltetøy til verdens beste cappuccino. Så henter jeg laptopen, og her er jeg nå. Another day in paradise. En ny surfedag!

Advertisements

2 Comments

  1. Herlig, her kjente jeg meg igjen. Var også ivrig brettseiler på 80-tallet, bl.a. i Hellas. Er fremdeles mye i Hellas, men lenge siden jeg har vært på brettet. Dette inspirerte meg til å tenke at neste gang (september) må jeg prøve om det finnes spor igjen av gamle kunster:)

    • Hei! Ja du må opp på brettet igjen. Har akkurat vært ute en time til og fikk sykt bra fart og planning. Stødig 145 liter JP brett og 4.5 Neil Pryde seil. Herlig følelse!!!

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

© 2019 SUPERMYGG

Theme by Anders NorenUp ↑

%d bloggers like this: