Minication – Sykkeltur i Oslo ble jorden rundt på åtte timer

Klar for den store Byturen

Lysaker – Lakkegata via Havnepromenaden ble en Urban Jungle Exploration fra palme til palme, og jeg oppdaget et Oslo som overrasket meg stort!

• Transportmiddel: Offroadsykkel
• Rute: Lysaker Brygge – Vippa – Karl Johan, Torggata – Lakkegata t/r
• Km: cirka 30
• Tid: Tirsdag 21. august kl. 15:00 – onsdag 22. august kl. 11:00
• Overnatting: Forenom Aparthotel, Lakkegata 3
• Oppdrag: Sykkeltur til det kuleste og nyeste jeg finner
• Motto: May the force be with me
• Bagasje: Liten sekk med det aller nødvendigste, inkl. dunjakke, regnjakke, vindjakke, ullsokker, sykkelbukse, tights, bukse, T-skjorter, raske briller og kamerautstyr
• Savnet: Kjole og mer tid til å sove

Tirsdag morgen drar jeg som vanlig til jobb med bil som parkeres halvveis, for å sykle det siste stykket på cirka 7.km. Jeg ser to rådyr i det fjerne, passerer Therese Johaug på rulleski (meg i bil altså) og jobber til 15:00. Deretter er jeg turist i egen by. Markatraver’n som bytter ut skogens ro med byens puls for et døgn.

For en tur!! Folkens, vi bor i verdens kuleste by! Og jeg har reist mye. Litt subjektivt ment selvsagt, siden jeg har bodd her i nesten hele mitt liv, som begynner å bli så langt at jeg har festet, jobbet, klint, danset, sovet, shoppet, drukket, spist og minglet i de fleste gatene i denne byen. Hjemmet mitt er i byens ville hage, også kalt Nordmarka, så jeg våkner til fuglekvitter, brølet fra brunstig elg og egne epler.

Sentrumsfolk dukker opp her i helgene, for å finne seg sjæl i all granbaren. Selv synes jeg det er veldig stas å kile min urbane lengsel en gang i blant.

Den er ikke mye tilstede, så egentlig grudde jeg meg til å måtte pelle meg ned til Lakkegata av alle steder, for å bo på et hotellrom jeg har fått slengt etter meg. Frynsegode som blogger. Forenom Aparthotel. En finsk oppfinnelse. De har visst billige rom og leiligheter med finsk designfinesse i Norden, for oss som ikke vil betale for fasiliteter utenfor rommet. Smart. Men altså i Lakkegata. Ikke bare er det så nær asfalt og motorvei du kan komme i denne byen, det er i tillegg innmari østkant. Men, selv om jeg er en skapsnobb fra marka, er jeg tross alt oppvokst på Lørenskog, og Hausmannsgate (et steinkast unna) er en gate jeg har tråkket mye i. Mer om det siden.

Vil bare si at du må lese hele denne lange bloggposten, for om du liker Oslo kommer jeg til å gjøre deg dønn forelsket i denne byen! Men først: Jeg bestemte meg for å gjøre dette til en sykkeltur langs sjøen, med ambisjoner om å dreie nitti grader innover langs Akerselva etterhvert. Så langt kom jeg ikke, for ting skjer med meg av og til. Det er litt magisk. Noen ganger har jeg en aura som tiltrekker eventyr. Jeg møtte en drøss utrolig hyggelige folk! Sååå blide og gode. Det andre var at jeg snublet i palmetrær og menn som het Lars HELE tiden! Seriøst mye palmer. Små og store. Og av en eller annen grunn ville denne magien gi meg hele verden som perler på en sykkelsti, og jeg lot meg fenge og fange. Let’s go!

En hemmelig strand for kråkeslott

Det er hovedstaden sin det!

Du har liksom ikke vært skikkelig på tur før du har funnet en hemmelig vik, helt for deg selv, og jeg fant min rett ved siden av jobben på Lysaker Brygge. Nedenfor en ås full av hemmelige, skjulte, digre, fantastiske kråkeslottvillaer i mangemillionerklassen. Don’t tell anyone!

Der alle seiler sin egen sjø

Morgenidyll blant master

Vi er et sjøfarende folk. Men jeg unngår alle turistklisjéer, som Kon-Tiki, Fram, Vikingskip og sånt på Bygdøy, og velger heller å beundre folkets farkoster i Frognerkilen. Uten at jeg har sjekket det, tipper jeg Oslo har flere lystbåter per innbygger enn noen annen hovedstad i hele verden. Pluss for mange fargerike kajakker!

Hurra!

Havnepromenaden er ni kilometer lang, og de kule oransje kontainerne langs løypa har masse info, kart og kunst som guider deg underveis. Dette er bra Oslo Kommune!

Reggae-vibes hos Kongen

Gutta leier ut mye fint leketøy

Happy people!

Jeg digger 30-talls retrokafeéer, men da jeg vrenger sykkelen til Frognerkilen café utenfor Kongen Marina er det Carlos i Foodtrucken og surfebrett som møter meg. Jeg har snublet i de første palmene, og mange fler skal det bli.

Klikk på videoene for å få stemningen.

Lover å komme tilbake!

Pushwagner in memoriam

Dette er ikke Pushwagner, men oppvarmingskunst for duden bak hjørnet.

Postkort fra Aker Brygge, men jeg sykler videre.

Livet liksom

Han døde jo i år, og er dypt savnet. Ingen andre har tatt modern times mer på satirekornet enn ham. På Tjuvholmen pirker kunsten hans rett i navlen. I dig.

Love Island finnes jo ikke?

Legg merke til palmene og taket til restaurant Ling-Ling, som ligner en luksusstråhytte foran den svenske komfyren, også kalt Rådhuset.

Å fange Oslos sjel i kameralinsen er som å fange sommerfugler og dorge makrell samtidig. Høyt og lavt, nytt og gammelt, kult og døllt på samme flekk.

Folk sitter på et Fisketorg, unger jager såpebobler og jeg treffer den første av tre Lars denne dagen.

Lars og kompisen hans passerer meg påny når jeg treffer neste Lars.

Denne Lars er supersosial, for vi har aldri møtt hverandre før, men praten går som om vi har kjent hverandre i årevis, om hvor han har sine beste love-date-spots, at han lager julaften for trengende, har vært sprinter, driver med eiendom i Marbella og kjenner hun bak disken som selger sjøkreps – fra Argentina. Jeg får telefonnummeret og lover å ringe (intervju altså). Kvinner i min alder blir lett blendet av sjarmen til unge menn.

Jeg trodde et øyeblikk vi hadde fått en Love Island ute i fjorden, men det er bare reklame for et teaterstykke. Who cares? Bildet er rått. Synes jeg da.

Bradgelina er her hver kveld.

Lars var den første som så potensialet i de gamle brakkene på brygga. Bak ham velter det ut kunder fra hele verden på jakt etter norsk fisk og skalldyr. Lars leverer!

Lars Amundsen er min gamle kompis, og Norges mest vellykkede restauratør. Han er omtrent 24/7 på jobben de få månedene Solsiden holder åpent. Stedet er så kjendistett at jeg må fiske etter stories.

Rosé made by Brad Pitt og Angelina Jolie. Menykartet er made by Steinbitskinn.

Men Lars vil heller fortelle om pilgrimsvandringene han organiserer for kompisflokken sin årlig, utenom sesong, og melder at Brad og Angelina er der hver kveld, på flaske.

I was there! Med Amundsen. Ingen ekspedisjon uten.

Så skravler vi litt om bransjen, tar en selfie i speilet og jeg får medhold i at når jeg kommer til Vippa, så er det Mr. Chow som gjelder.

På Vippa rydder vi etter oss – plastfritt

Endelig kom jeg hit da, og dette er stas! Streetfood inne, sol og kos ute.

Raske briller og slow food.

Mr. Chow leverer. Terje Ommundsen fra Plah står jo bak. Øl fra Collective Gardening.

Ikke bare er det plastfritt og resirkulert alt-mulig, jeg får verdens blideste servitør, verdens beste syrlige pulled pork med vannmelon, og verdens beste håndverskøl fra Collective Gardening.

Man tager hva man haver, og kaller det retro vintage interiør, for å være på den sikre siden.

Her ber du ikke om den vanlige pilsen. Vær vågal med ganen.

Bra plass for ship spotting

Noen må jobbe også. Fra taket.

Mett og god sykler jeg videre, mot Operaen.

Salt, shisha og sauna

Norsk arkitektur er annerledes

“Jøss, skal de begynne å tørke fisk midt i byen også nå”, tenker jeg, da jeg så dette digre tørrfiskanlegget. Eller er det til klippfisk? Jeg vrenger sykkelen inn til kaikanten, og hører Miles Davis. Klikk på videoen

Flydd sin vei, kommer plutselig tilbake.

Aha! Nytt musikksted? Så drar jeg kjensel på mine egne puter, kjøpt i Dubai, og finner to søte ungdommer foran en rad Shishapiper.

Bedu puter

En Konge og en Sheikh med shisha lounge!

“Åh som jeg savner lukten av dobbelt eple akkurat nå”, sukker jeg.

“Ja, den selger vi mest av”, sier de.

“Men det er ikke ekte shisha, for det får vi ikke lov å selge. Uten tobakk, bare molasse”.

“Okey. Men hvem er dere da”, spør jeg, og får en rørende historie om Wide Ink som gir jobb til innvandrende ungdom som av ulike årsaker ikke er de første som ansettes rundt omkring. Sosialt entreprenørskap altså. Helt Konge / Sheikh!

Bak baren til dette musikk-, shisha- og tørrfiskstedet finner jeg av alle ting vintønner resirkulert til badestamper og sauna! Kult.

Kok, Cook Island og Lars

Ta med øl og venner på het tur

Ikke før har jeg tenkt at jeg må tilbake for å teste vintønnebading før jeg finner en konkurrent som heter Lars. Den tredje altså. Det vrimler av Lars og palmer i denne byen. Han driver denne båtsaunaen med samboeren sin, og sier han hadde en gjeng åtti år gamle damer på tur sist. Siden jeg var fra AktivOver50.no …uten sammenligning forøvrig. Eh…

Helt fra Cook Island til Bjørvika

Må jo ta bilde av Operaen, men hva er kulest? Taket eller det faktum at noen har reist helt fra Cook Island for å ankre opp akkurat her, akkurat nå!

Trenger ikke Stortingsgarasje

Jeg vrenger sykkelen i siksak mellom masse folk på Karl Johan for å rekke middag i vinbaren til Grand Hotel.

Sporty Lady utenfor Grand Old Lady

Noen er mer politisk korrekte enn andre.

Det er grenser for hvor street kul jeg kan være i lengden. Invitasjonen kom litt brått, så jeg er flau over antrekket, men pytt pytt. May The Force Be With Me, og jeg har magisk aura i kveld.

Fuerteventura spanderer

Reisebransjefolk og journalister. Vi møtes ofte, og er profesjonelle til å kose oss.

Daten min heter Inga, og vi er venninner og sort of kolleger. Hun er agenten/manageren min og Penn med Pepper. Vi er invitert av den Spanske Ambassaden til vinkjelleren på Grand Hotel, for å bli presentert for Fuerteventura. Mens vi spiser villkveite med villerter og drikker sykt god hvitvin fra Toscana (Le Due Arbie), får vi vite at Fuerteventura har 3000 soltimer årlig, minst 400 kameler, som de forsker på (melken kan muligens kurere diabetes), 95% nakenstrender, gay friendly men party-averse, pluss at de ikke bryr seg om hvem du tar med på rommet ditt og at de har 3,5 millioner turister årlig. Alt fordi Willy Brandt fikk vondt i halsen. Long story…spør en spanjol.

Inga tripper og jeg triller videre til Torggata, fordi Inga har dansefot, pluss kick og peil på Latinamerikansk kultur.

Samba til jeg sovner!

Samba, salsa, the works

Så da havnet vi på Café Sør. Inga baner vei og straks vi kommer til baren spanderer en ukjent fyr fra Venezuela pale ale på oss, mens jeg beundrer håndlaget til bartenderen, rastafletter, batikkskjorter, moves og vibes.

Alkymi på latinamerikansk

Mojito in the making. Bare se men ikke røre for min del.

Ute på gata danses det heftig! Norske jenter har tydeligvis gått på kurs, for dette er høyt nivå!

– Dansekodeksen er strengere her enn i Brasil. Du får ingen dansepartner om du ikke kan danse, sier Inga, som har fartstid fra sambaskole i Brazil, og kvalifiserte til full mundur og moves i karnevalet. Som gammel danser slipper jeg gjennom nåløyet og får svinge meg med en kul fyr fra Senegal. Her er Inga i full sving med gutta boys!

Ingen hjemme på hotellet!

Så tar Inga og jeg farvel, og jeg sykler det lille stykket til Lakkegata 3, men finner ingen som kan hjelpe meg å finne rommet mitt!

-Haven’t you got a code by sms, spør noen hyggelige medboere fra ett eller annet sted i verden.

-No…

De tilbyr seg å hjelpe, men jeg sier jeg finner ut av det, og ringer et par telefonnr. Det ordner seg, og straks får jeg en kode til dør, underjordisk garasje og alt. På rommet venter Askim eplejuice og en skål full av jordbær, bringebær og blåbær. Herlig!

Dagen derpå er det Gunnar som gjelder

Jeg våkner og oppdager at jeg har rom med utsikt. Flott fotovær! Selv om jeg har en lekker og velutstyrt kjøkkenøy i Finsk ånd (de er rå på design og slår selv svenskene på ordnung och reda), er jeg klar for verden beste Egg Benedict, og vet akkurat hvor jeg finner det.

På bærtur i senga før sykkeltur tilbake. Forenom Aparthotel er fint da!

Finner sykkelen i garasjen, og sykler forbi h.h.v. Frelsesarmeen, Dagens Næringsliv, Røde Kors, Kolonihagen Studio (Hei CF!), Jacob Kulturkirke og Doga. Steder jeg har jobbet, festet, feiret, kurset og blitt fotografert. Mimre, mimre. Gunnars Generasjonsbar har akkurat åpnet kl. 09:00, og det kunne ikke passet bedre enn at det er Lou Reeds “Walk on the wild side” som strømmer mot meg idet jeg benker meg til bardisken og får et krus kaffe foran en…minipalme!

Champis til frokost er helt innafor, men jeg er på vei til jobb…

Gunnar har verdens beste Egg Benedict (med skinke) og Egg Florentin (med laks) og Ille brød.

Vi er knapt en håndfull frokostgjester når en elegant herre med hatt og dress dukker opp. Han heter Magnus og er partneren til Gunnar, og håper jeg liker maten.

-Helt topp sier jeg.

-Brødet er ille, sier han.

-Ille?

-Ja, fra Ille bakeri. De er lidenskapelig opptatt av brødbaking og startet i spisestuen. Nå har de bakeri på Tøyen.

-Det er ille godt, som de sier i Trøndelag, trur eg. Før jeg sykler videre stikker jeg innom bakhagen til Magnus og Gunnar.

Palmer. Igjen.

Magnus har tatt på skinnforkle og klipper palmer (hva ellers…), mens han slår ut med armene og forteller meg at de har gründet en haug steder i denne bygården. Smultringbar, pizza, Håndslag (DJs, bar og annen moro) osv. Check it out!

-Jøss så bra. Nå kan jeg sende mange førtiser til deg, sier jeg, og ser at han umiddelbart får et flakkende blikk mens han biter seg i tunga.

-Slapp av, vi holder oss til champagnebrunchen, for jeg har ikke tenkt å henge i baren din når sønnen min med kompiser hyler ned cocktailene dine!

Han ler og jeg sykler videre, rett på samma hva jeg støter på. Først når jeg har krysset Karl Johan med god margin hopper jeg av sykkelen igjen, for å ta bilder av Engebret i det grønne.

Gamle Oslo er koselig da.

Der jeg spiste lutefisk med TV2, og Se&Hør redaktøren sloss med kommunist-Øgrim så blodet rant, og jeg måtte låne bort det japanske lommetørklet mitt. Så snur jeg meg og ser utstrakte hender foran Norges Bank. Mens jeg tar en selfie, hopper tre mystiske menn ut av en bil og ser lengselsfullt på meg.

Norges Bank. Hva disse gutta ber om er jeg litt usikker på?

De er sikkert misunnelige på at jeg kan sykle rundt i munter-oransje jakke, mens de må kjøre rundt med mørke dresser i taxi, tenker jeg. Idet de forsvinner bak pansrede dører for å ha møter om hva vi skal finne på med gårsdagens rekordnotering av Oljefondet på 8 694 239 446 894 Nkr, hører jeg en italiensk engel tilby meg gratis kaffe rett over gaten.

Italiensk kaffeengel med Rent Mel i posen

Der står vakre Isabella og rekker meg en kopp økologisk espresso fra Colombia. Så blir vi stående og skravle om at hun og samboeren har Rent Mel i posen, men han drømmer om å bli reisejournalist som meg. Det sier jeg er lurt, hvis man vil ha et rikt liv med tynn lommebok. Så sykler jeg videre rett på samma hva jeg støter på, og holder på å kræsje i Militærpolitiet. Men det er to veldig blide jenter som villig lar seg fotografere, før jeg fyker inn i grusen og middelalderen.

Avvæpnende blide MP’er

Fjetret av hengebroer, tjukke murer og historiens sus, pluss synet av stramme menn i imponerende uniformer, surrer jeg meg bort i en blindvei foran dette slottet:

Tornerose? Askepott? Anyone?

Ut fra en turistbuss ljomer “Roxanne”, mens jeg tråkler meg ut av grusen til kommandanten og tilbake til Havnepromenaden. Der er ringen sluttet, før jeg sykler som et svin i løypa til Tour de Finance tilbake til jobben på Lysaker. Det siste bildet er dessverre det som møter cruiseturister som ankommer min kjære by. Lurer et øyeblikk på om jeg skal ta turistturen min helt ut og shoppe suvenirer, men tenker at jeg strikker genserne mine selv og har troll og elgbærsj nok bak huset.

Slutt på palmene, og moroa. Tilbake til virkeligheten!