Fra Jærens strender til fjord og fjell med sykkel

Nordsjøruta må være Norges fineste sykkeltur!

Det skjedde på impuls, at jeg måtte børste vinteren av offroadsykkelen, pakke sekken og sette meg på Stavangertoget med et ukjent eventyr foran meg. Venninnen min Ane inviterte meg med, og målet for turen var å se kunst (Ane er samler og gallerist), bruke kroppen godt (vi er begge Sørkedalsryper), spise godt (vi er begge matvrak) og ellers ta ting som det kom.

At sykler plutselig punkterer, Google maps ikke forstår at RV44 fortsatt finnes, og at en kilometer oppover er sjukt mye mer tidkrevende enn man tror, ble en del av læringskurven.

RUTEN I KM, TID OG HØYDEMETERE

Vi tok oss tid til å beundre utsiktene, spise godt og nyte turen. 1400 høydemetere på det meste er tøffe saker. For å sykle denne ruten trengs det god kondis og styrke, med mindre du har el-sykkel. Få steder å overnatte på store deler av strekningen. Du kan også nå stedene med bil. Nordsjøveien for sykkel følger RV 44, men ikke alltid. Noen steder er det kun sykkelvei.

DAG 1: Stavangertoget til Nærbø stasjon. Syklet derfra til Hå og Obrestad Fyr for overnatting. 8 km, flatt terreng. Cirka en time.

Dag 2: Obrestad Fyr – Hå Gamle Prestegård (kunstutstilling og god kafé) – Nordsjøveien sykkelvei, Ognastrendene og Vestlandske Hovedvei til Sogndalstrand Kulturhotell. 77,8 km. Cirka 9 timer. Veien går fra flatt til endel kupert.

Dag 3: Sogndalstrand – Hidra. Cirka 51 km inkl. 7 min bilferge (hver halvtime). Overnatting på Nyperosa, Hågåsen. Alternativ overnatting: Kongshamn Gjestgiveri (rett ved spisestedet Isbua). Etappen er hard med bratte bakker og hårnålsvinger.

Dag 4: Hidra – Abelnes. ca 11 km inkl. 7 min bilferge (hver halvtime). Buss derfra til Flekkefjord. Buss og tog fra Flekkefjord via Sira tilbake til Oslo. Kupert nok med noen lange bakker.

SUM: 3 netter – 147 km

Å sykle utenom sesongen, på en rute som glatt kan konkurrere med Lofoten og Prekestolen, er vanvittig bra! Lite trafikk og folk som ga service langt utenfor det forventede gjorde turen optimal.

Det begynte med at ekspresstoget var forsinket. Surprise…Solen var på vei ned da vi føk over Jæren, og forstod at vi ikke ville rekke lokaltoget tilbake til Nærbø stasjon.

• Konduktøren vil gjøre et ureglementert stopp for dere, sa den blide togverten på syngende sørlandsk, og slik hadde det seg at vi vinket toget takknemlig farvel fra en stille stasjon i tusmørket, før vi satt kursen rett vest, mot havet.

Landskapet minner om både Italia og Danmark. Åpent, vidt og med steingjerder så langt øyet kan se. Løvtrær i stram positur på lave åsrygger. Praktfulle storgårder i mur og enorme villaer i kul arkitektur bygget med oljemillioner.

Jæren er, sammen med Skåne, Nordens rikeste landområder siden vikingetiden.

Første mål var Obrestad fyr, der vi overnattet i “hybelen”. Moderne innredet med god sofa i stuen, en liten seng i soverommet, dusj og utsikt mot Hå Gamle Prestegård, der vi hentet nøkkelen i en postkasse.

Dagen etter badet Ane i fjæra (hun bader ute året rundt, over alt) og jeg tuslet etter med stum beundring og mitt beste kamera. Så skled jeg på de sleipe rullesteinene og stupte i sjøen så kameraet paia, jeansen ble grønn og våt, og beinet blått og ømt. Men, grønsken kunne vaskes, buksen tørkes og beinet funket bra nok til sykling.

Oljemillioner, vikingegraver, nordsjø og åpent landskap tiltrekker kunstnere som bier til honning. På Hå Gamle Prestegård er biene malt på sydveggen og lokalene omgjort til galleri for noen av våre fremste kunstnere. Ane og jeg falt pladask for Mari Slaattelids “sylv eit auga” og grafikerens Zdenka Rusovas sensuelle, erotiske arbeider.

Etter nydelig smørbrød i kaféen, er vi klare for første lange etappe, og starter kl. 12:00 mot den litt hemmelige idyllen Sogndalstrand.

Det begynner flatt og fint på den godt skiltede ruten, som snirkler seg delvis på RV44 og smale grusveier gjennom idylliske gårdsbruk og landsbyer. Ved Ogna camping er det såvidt vi skjønner at sykkelveien går forbi de moderne og fine campinghyttene til svaberg og hvite strender, som må være blant Norges fineste.

VESTLANDSKE HOVEDVEI

Landskapet endrer seg dramatisk når vi følger sykkelruten vekk fra RV44 ved et idyllisk gartneri, der den gamle postveien “Vestlandske HovedveI” går fra Ogna til Hegrestad. Veien har mange plaketter med informasjon om hvordan den ble bygget billigst mulig, for at posten skulle rett frem, samma hva vi støter på, i en spydlengdes bredde og oppfordring om å la (veteran)bilen ta sats i berg-og-dalbane bakkene. Landskapet er formet av Guds Vrede skrives det.

Det vi ser rundt oss er goldt og svært steinete, formet til over 900 millioner år gammel anortositt av gammel magma fra jordens indre.

Hele området foran oss er en del av Magma Geopark, og vi skal siden sykle forbi noen av Norges, og verdens, største mineralforekomster med ditto industri.

PUNKTERING!

Etter den fascinerende, men også litt skumle strekningen, i oppgulpet fra jordens sinte indre, åpner landskapet seg opp med vakre løvtrær på tepper av vårblomster mellom fine gårder. Så får Ane flatt hjul… Vi stopper i veikanten, ved et steinbrudd, og konstaterer at ingen av oss har skiftet hjul, ever. Jeg som var stolt av å ha pakket ALT i liten sekk, har glemt lappesaker. Ane har fire ekstra slanger, to til hver (jeg har bilslange, hun har sykkelslange) og vi drar opp en instruksjonsvideo fra Anton på YouTube, mens vi lurer på hvorfor slangen er så mye lengre enn hjulet og ventilen så skjør. I et svakt øyeblikk vurderer vi å spille dumme og blonde i håp om at en kjekk Rogalending vil redde oss.

Etter en halvtimes fomling skjønner vi at slanger blir mindre når de blåses opp, og at det er lettere enn vi tror. Vi pumper luft og banner over at pumpen ikke klarer å fylle hjulet helt, eller…?

MAGISK BRA INDISK LUNSJ I EGERSUND

Da vi endelig når Egersund er vi skrubbsultne, og Ane har googlet seg frem til Little India. Vi finner restauranten midt i den fine gamlebyen, unnskylder antrekket overfor den hyggelige singaleseren som møter oss, og får et indisk måltid som er blant de beste jeg har smakt. Det sier ikke lite, for jeg har spist meg gjennom noen av verdens beste indiske restauranter i London og Dubai. Seriøst.

KYSTPERLER UTEN TIDEVANN

Bakkene er mange, og lange. Det er mye sau, stein og gjetting på hvor langt vi egentlig har syklet, hvor langt vi egentlig har foran oss, og om vi i det hele tatt kommer frem i tide til middag. For hjulet til Ane er ikke tett. Vi pumper og pumper, sykler og stopper. Midt i alle svingene er det såvidt jeg ser at skiltet “vårt” med sykkelvei brått svinger av til høyre, opp en bratt bakke mot kysten. Den er litt lengre enn RV44, men vi blåser i dårlig dekk og velger den allikevel. Heldigvis, for her ble det vakkert. Rådyr hopper over veien, og solen gløder i solnedgangen.

Kysten er nær, og vi passerer små fiskevær som tatt ut av postkort fra en bunke hemmelige perler. Informasjonstavlene har fortalt oss at vi er der tidevannet fra syd møter tidevannet fra nord, og da blir det hverken flo eller fjære. Det såkalt amfidromiske punktet. Ergo kan båteiere kjøre båtene sine rett inn i naustene, som av samme grunn er meget godt bevart fra gammel tid.

SOL OG SERVICE I SOGNDALSTRAND

Det er sen kveld når vi endelig triller inn i lobbyen til Sogndalstrand Kulturhotell, for her er gaten lobby. Det lille ladestedet for seilskuter hadde over 500 innbyggere i sine glansdager med rikt sildefiske, men da den siste butikken stengte i 1994 ble det en spøkelsesby. Så kom ekteparet Omdal og kjøpte opp det ene huset etter det andre. Ved hjelp av private midler og mye hardt arbeid har de hittil restaurert og bygget om ti hus til sitt herlige hotell.

Ane og jeg bor i det gamle kommunehuset, med staselig lysekrone over en kjempegod seng, frimerkesamling i glass og ramme, flislagt bad og kjempekule stoler. Vi får Barbera d´Alba og nøtter servert på rommet (skjenkestopp etter kl. 22:00) av en superhyggelig ansatt.

Dagen etter er det bare sol, glede og herlig frokost, der Eli Omdal forteller hele historien. Vi ser bare to andre gjester, hvorav den ene blir vår Reodor Felgen. Han er tilfeldigvis en erfaren tursyklist som har syklet gjennom halve Europa. Sammen med en lokal sykkelreparatør, som kommer med lim og lappesaker, finner de metallbiten som satt i dekket og lagde hull i begge slangene. Gudskjelov, for neste etappe er så hard, bratt og lang, at selv de erfarne syklistene ser storøyde på oss og sier at det blir en tøff tur…siden vi skal helt til Hidra.

TOUR DE FJORDS

Ane og jeg lar oss ikke skremme, men bruker det letteste giret og den hardeste viljen.

Jeg er haren som kjører intervaller til bakketoppene, som viser seg å nesten aldri være selve toppen, mens Ane tar et roligere tempo. Dette skal jeg komme til å angre på siden. Hun har lett sykkel og tung sykkelveske. Jeg har tung sykkel og lett sekk. Det gjelder å finne sin egen rytme, for det er fjell på fjell på fjell!

Utsiktspunktene er formidable. Aller først er det Jøssingfjorden full av krigshistorie (Altmark februar 1940), 6000 år gamle bosetninger i Helleren, der det står to hus igjen fra 1800-tallet, eventyr ( Mysil Bergsprekken i Flåklypa er født her), og mineralindustri (Titania AS fra 1902) med digre polkagris-lastebiler i evig skytteltrafikk opp og ned hårnålsvingene.

FUN FACTS: Tellnesforekomsten er verdens største forekomst av titanjernstein (ilmenitt) med reserver på 400 millioner tonn og gehalt i råmalmen på cirka 18 prosent titandioksid. Det ble i 2004 brutt cirka 8 millioner tonn malm og produsert nesten 1 million tonn malmkonsentrat. (Kilde: SNL)

ÅNA-SIRA OG DALSTRØKA INNAFOR

Jeg har hørt det på værmeldingen siden jeg ble født, men at det fantes? Og yes! Åna-Sira er delmålet for den hardeste etappen, og ligger i enden av en lang og smal fjord, på grensen mellom Rogaland og Vest Agder. Det er første og siste muligheten for å kjøpe mat og drikke på en god stund, og det vet de. Joker har superblide folk, god kaffe med påfyll, leskur, do, iskrem og sjokoladecroissanter. Yabbadoo! Det eneste jeg savner i Norge er flere spise- og overnattingsteder.

HIDRA UTEN Y OG LEONARD COHEN, MEN MED ROSA OVERNATTING OG PERUANSK KOKK

Da vi har tråkket og trillet det som må være de fleste bakkene på sørvestlandet, skimter vi vakre Flekkefjord, en oljeboringsplattform og avstikkeren fra Nordsjøruta til Anes siste “må se” mål: Hidra. Vi rekker såvidt bilfergen som tar oss over på syv minutter. Rumpa er sår, magen rumler og vi er slitne i sterk motvind. Men Hidra er stor, og kupert! Jeg ser toppen av enda et fjell og trøster meg med at vi skal holde oss nede i et idyllisk fiskevær…NOT!

Vi dropper å dra til nattens meget enkle overnatting først. Dropper også dusjen, som er forespeilet på en campingplass, og setter kursen rett mot Isbua. Eneste sted man kan få et måltid. Som Oslo-snobb er jeg full av fordommer da lukten av frityr treffer nesa fra de tjukke tømmerveggene i den tidligere fiskebua.

Men asså…Vi deler på moule frites, fiskesuppe og laks fra merdene rett utafor. Fiskesuppen er laget på piggvarkraft (!), vinen er en god chardonney fra Piemonte, laksen perfekt stekt med fennikkel, spinat og ramsløk. Pommes friten er stekt til perfeksjon og servicen usedvanlig bra. Den peruanske kvinnelige kokken og hennes svenske partner har servert kresne folk på Trysil, i Geiranger og nå her. Jeg overspiser av vill begeistring, og tenker at utkantnorge ikke lenger er hva det var.

At vi må sykle og trille motbakke nummer tusen for å komme til hytta vår gjør ikke noe. På toppen av “fjellet” Hågåsen er det enda mer sau, ruiner av et tysk fort fra annen verdenskrig og vår lille rosa boks, ved siden av en blå boks (med benk og ly for turgåere). Rommet er en seng, en kurv og en halv kvadratmeter gulvplass. Ingen gardiner, to tynne syntetiske dyner, puter og et bomullsteppe. Pålagt å ha med sengetøy eller lakenpose. Vi legger oss med alle klærne på i hver vår silkepose, og blir godt kjent med Krølle, Bølle og mamma Bæææland, som prøver å komme inn.

Vi bor i en kunstinstallasjon, og for stive 800 kroner natten har vi tilgang på offentlig do bak oss, med en halv dorull, vannpumpe og utsikt. Jeg hadde forventet kaffe og ferske bakervarer, ullteppe og kart til dusjen et par kilometer unna for den prisen. Men men, i en verden av Instagram moments får jeg min fotografiske valuta!

Midt på natten må jeg tusle på do med en fordøyelse som har slått seg helt vrang av dagens intervallspurter og overspising. Omringet av tyske spøkelser, skulende sauer, skumle huler, ruvende fjell og havets hviskende historier vrenger alt seg, men det hjalp. Veldig.

Dagen derpå jukser vi med buss det siste stykket til Flekkefjord. Der rekker vi både kaffe og buss til Sira, som de bytter fra liten til stor, bare for at vi skal kunne få med oss syklene til h.h.v. Kristiansand og Oslo med tog.

Takk kjære folk som hjalp oss til en uforglemmelig tur!!!

PAKKELISTE

Jeg fikk alt stappet ned i en 30 liter sekk, men det kan være lurt å investere i sykkelbager. Veldig fornøyd med utstyret!

• sykkelshorts med paddings (og/eller setetrekk) – Diadora
• Joggesko – Hooka
• tynn ulltrøye med hals – Icebreaker
• teknisk trøye – Patagonia
• tynne tights – ProWorkout
• lett regnbukse – Hagløfs (husk strikker eller remmer til leggene)
• tynn, vindtett sykkeljakke – Diadora
• tynn gore-tex skalljakke – Arcteryx
• light weight dunjakke
• Tynne jeans – Rag&Bone
• pent skjørt, overdel og strømper – vintage (forberedt på fiin middag)
• to par ullsokker – Ulvang
• undertøy
• tynne racinghansker – Odlo
• mellomtykke hansker – Swix
• sportsbriller – Rossignol
• sykkelhjelm – arvet
• tynn lue i ull/silke – Northern Playground
• Regntrekk til sekk – Bergans
• 2 dry-bags – Sea to Summit
• lett matboks & Nalgeneflaske til vann (flust underveis, men ikke drikk vann fra beitemark.)
• lappesaker, førstehjelpsaker, power bank
• buff
• toilettsaker