Forrykende fysisk aktivitet og faglig påfyll

Etter en helg på Idrettshøgskolen under Aktiv Convention er jeg full av inspirasjon og mer kunnskap. Om den fantastiske kroppen vår, som elsker trening, fordi den fortjener det.

Det var første gangen jeg deltok på noe sånt, men så er jeg også fersk i treningsbransjen.

Bransjen er full av unge folk i trange tights og trøyer, som viser muskelspill og energi. De kommer i NESTEN alle varianter, for her er ingen utrente. Ikke på Convention. Å trene med “eliten” av trenere i en splitter ny turnhall, ballhall, dansesal og andre treningsrom med flott utsikt og høyt under taket, er digg. Enorme lyd- og lysanlegg får oss til å gi jernet til svetten ikke bare spruter, men saltet svir i ansiktet. Pusten hiver og musklene får melkesyre, men sjelen er så sykt gira av musikken og instruktørene på scenen at vi ikke vil noe annet resten av livet.

Erfaring gjør sterk

Det er stort. I en alder av 58. Jeg er her med livet som innsats. Mitt eget liv, for å representere alle som glimrer med sitt fravær. Kanskje er jeg den eldste? Sannsynligvis. Men skal det synes? Overhodet ikke. Når nesten alle rundt meg gisper og gir opp oppfordringen fra danseren og Olympiatoppens Lene Puntervold om å stå på hodet, prøver jeg til jeg får det til. Ved siden av henne står en muskelbunt som har vunnet NM i Crossfit. “Kan han, kan jeg”, sier jeg til meg selv. Og det går. På det første forsøket virker det komplett umulig. Så flytter jeg trykket fra pannen til hodeskallen. Retter ut beina først, klarer å hvile dem på overarmene som står i trekant med hodet. Løfter langsomt. Faller og løfter igjen, og igjen, og igjen, til jeg merker at beina plutselig vil lette opp mot himmelen. Der står jeg støtt som en stolpe på femte, eller var det syvende, forsøk.

I turnhallen spretter Mesternes Mester deltageren og den tidligere verdensmesteren i turn Espen Jansen rundt på den enorme luftmadrassen. Han ber oss hoppe bukk med beina strakt frem. Før vi spretter opp på en liten tjukkas for å stupe kråke, deretter ned i burpee og gjentar. “Ikke tenk, bare gjør det”, sier en stemme som dukker opp fra barnehagestadiet i meg. Og jeg gjør det. På første forsøk.

Zumba og Salsation ruler!

Under BODY Attack bekymrer jeg meg både for ørene (musikken var altfor industriell for gamle ører…) og for kondisen. Jeg hadde gitt ALT i forrige økt, trodde jeg. Da hadde jeg ZUMBA med et sinnsvakt fyrverkeri av en jente fra Hedmarken, som ble forvandlet til Peer Gynts forførende Anitra på speed. Straks musikken dundret ut ristet Tiril Sofie Rattsø Fasting på den mørke manken med ildfull energi mens hoftene vugget som hos Christina Aguilera. Jeg ser meg selv twerke, eller kløne, God knows, men gjør så godt jeg kan, der jeg humper med rumpe, hofter, pupper og slangearmer mot veggen av likesinnede foran meg.

Dagen før var det SALSATION. “Dette er stort i resten av verden” roper Lise Knap fra scenen, der hun ser på oss med masse glimt i øyet og holder koken som en maratonløper, mens de mye yngre assistentene hopper av og på scenen på skift for å få igjen pusten.

Hun er bare litt yngre enn meg. Jeg ser at hun ser på meg, og jeg ser tilbake med en taus erklæring om at vi skal vise dem alle at alder ikke betyr annet enn at vi ikke gir oss.

Hjernen trenger trening

Dans er kåret til verdens beste treningsform for å bremse aldring og trene hjernen. Lystbetont bevegelse kombinert med hjernetrim i form av koreografi, som utfordrer hukommelsen, er årsaken.

Innimellom setter jeg meg i et auditorium og lar kroppen få velfortjent hvile, mens jeg suger inn teori som en svamp. Fra folk med doktor- og professorgrad i hvordan jeg sprenger grenser enten jeg er utrent, syk, gammel, skadet eller toppidrettsutøver. Mye handler om ren og skjær folkehelse. Det snakkes om VO2max, okklusjon, rabdomyolyse, eksentrisk, vastus lateralis, Cochrane og Kraemer. Fremmedord for deg, men der sitter jeg med en solid utdannelse fra både NiH og AFPT og forstår alt sammen. Mestring.

Jeg er riktignok fersk, men erfaren i livet. Jeg er nyansatt, men kunnskapsrik. Av og til kjenner jeg på følelsen av å skulle ha vært langt foran. Når man hopper av en karriere for å begynne en ny i min alder kommer av og til slike tanker.

Ny karriere for gammel kropp

Er jeg for sent ute? Har jeg noe å stille opp med? Skulle ikke jeg vært på et nivå der jeg eier treningsstudioer og holder foredrag, ikke går på gølvet og sitter i salen? Rundt meg sitter tjue- og tredveåringer som ikke har min ballast og kroppslige erfaring. Mange har ikke født eller oppdratt barn og ungdom. Har antagelig ikke opplevd på egen kropp hvordan det er å både padle, surfe, løpe Birken, feile stort og starte på ny.

Men uansett hvor vi er, så har vi mye å bidra med. Det merker jeg hver dag på jobb. På gølvet skjer møtene med dem som trenger det mest. Kanskje også her på bloggen og på Instagram. Hver dag får jeg oppmuntrende meldinger fra folk som lar seg inspirere av meg til å leve bedre, sterkere og lengre.

Da er jeg mer enn fornøyd. Det eneste jeg var misfornøyd med i helgen var at jeg ikke fikk med meg ALT!