Åpen ungdom eller lukket alderdom?

Elias og Edvard tar en salto i solnedgang. Plaka, Naxos

Å være aktiv handler ikke bare om trening, men om en åpen og proaktiv innstilling til livets utfordringer. Vitalitet kommer av det latinske ordet vita = liv.

Vitalitet er å være full av liv. Å være ung til sinns og ung i kroppen. Det henger sammen.

Jeg våknet til fuglesang i Osloheten og tittet ut av vinduet imorges. Så naboen tusle avgårde med datteren sin på rullebrett. Sønnen min var våken, hjemme på ferie hos Hotell Mamma&Pappa med vaskeservice og fullpensjon med alle rettigheter. Så godt å høre huset fullt av liv igjen! Vi har åpne dører for dem, og nøkler til biler, båter, hytte og hus lånes ut med raus hånd. Dette er ingen selvfølge for alle. Selv har jeg vokst opp med grenser for hvor og når jeg er velkommen.

Sønnene mine og kompiser elsker ekstremsport. Heldigvis.

Disse grensene er uklare og ofte sårende. I det lange løp virker de avvisende, selvsagt.  Vi lever i en tid der alle kommuniserer med alle, og deler alt og alle – nesten. Noen er bare åpne armer og sier “jo flere jo bedre”. Andre trekker seg enda lengre inn i skallene sine. De avskyr alt fra sosiale medier til samlinger, der man ikke har kontroll på hvem som kommer og går, og hvor mange.

Ungdommen vår er blitt nomader og sosiale kameleoner. De planlegger sjelden mer enn en dag ad gangen. Ofte er det spontant. De er derfor konstant på mobilen for å sjekke hva som skjer. Det er ikke nødvendigvis ille, men kommer an på øynene som ser, og hvordan de utøver vanlig folkeskikk.

Det er ikke hvor, men hvordan man kommuniserer, som teller.

På kanten av stupet er det godt å ha en venn. Koufonisia.

Når jeg ser ut over et åpent landskap, kan jeg forestille meg at luften over havet, eller den blomstrende engen, er full av fresende elektroniske signaler som binder folk sammen, eller splitter dem. Ghosting og bonding om hverandre. Sommerheten er full av forventninger og følelser.

“Mi casa su casa!” Facebook fylles av glade meldinger, og selv syklet jeg en tur alene til sjøen igår, men da jeg stoppet for å se på livet og spise en liten proteinpudding, sjekket jeg Facebook. Der så jeg at en gammel studiekompis var akkurat der jeg hadde syklet forbi. Et kvarter senere satt jeg i hagen hans under en parasoll, og snakket om livet over en kanne saft og is.

Tusenstjerners restaurant. Kom barbeint. Plaka, Naxos

Jeg vet om eldre folk som blir irritable om de får besøk uten varsel. Jeg vet om eldre folk som sier de ikke orker så mye folk når barnebarna stikker overraskende innom. Jeg vet om folk som sier at familiehytta ikke er fellesareale, eller pensjonat, mens de olmt stikker nøkkelen i lommen og ber deg planlegge bedre neste gang.

Jeg vet om folk som irriterer seg voldsomt over å finne et kjøttbein i en komposthaug, mens andre tilbyr seg begeistret å hjelpe deg å lage en urtehage. Jeg vet om folk som hever seg selv ved å tråkke på andre, og forlanger perfeksjonisme fra alle andre enn seg selv.  Livet deres er blitt en finklippet plen med et digert skilt: “Ikke tråkk på plenen”. Andre har reist så langt og så lenge at de ser ethvert menneske som en vidunderlig villhage de vil på oppdagelsesferd i.

Vitalitet er å åpne seg for nye impulser, for å vokse med andre, ikke fra dem.

FILOXENIA

Eleni Karimalis med datteren i sitt åpne og gjestfrie kjøkken på Ikaria. Her har jeg bodd på “agrotourismo”. Fantastiske folk 🙂

Jeg bodde noen år i Hellas, og lærte meg språket. Hver kultur har ord som ikke kan oversettes, bare oppleves for å forstås.

Ordet filoxenia betyr direkte oversatt “venn av fremmede”, men har dypere lag med mening enn ren gjestfrihet.

Siden 80-tallet har jeg reist nesten årlig tilbake til det jeg kaller mitt andre hjemland. Ikaria er en av mine favorittøyer, der de gamle greske verdiene står høyt i kurs ennå. Ikke rart de også er innlemmet i “Blue Zone”. Ett av fem steder i verden der de lever lengst og med best helse. Det skyldes ikke bare fysisk aktivitet grunnet kupert landskap og få biler. Heller ikke bare grunnet supersunt kosthold med mye grønt, fisk, ville vekster og lite kjøtt, men en innstilling til livet som er raus, tolerant og svært gjestfri. Alle generasjoner samles, gjerne døgnet rundt, på øyas berømte landsbyfester.

I et bittelite 600 år gammel steinhus på Ikaria, med utsikt til det store blå, tenker og skriver jeg best

LES: FOREVER YOUNG – reis til ungdomskilden 

Noen deler raust av sitt fylte bord, andre sier de ikke har plass til én til, for det har de hverken servise eller stoler til. Og “verst” av alt, det har de ikke planlagt.

Min erfaring er at jo mere folk har, jo mindre gir de, og omvendt. Det finnes dog hederlige unntak! Jeg har flere rike venner som er usedvanlig rause.

Jeg har vært gjest hos de fattigste av de fattigste rundt i verden, og møtt en gjestfrihet og raushet som kostet dem sult. Jeg har vært gjest hos rike folk som burde stå meg nær, men ber meg ta med egen mat til et hjørne i kjøleskapet deres.

Plaka, Naxos

Vi over 50 år i Norge er verdens rikeste og heldigste. Ifølge statistikker også de lykkeligste. Men, noen verner slik om sin egen velstand og sterile lykke at de skyller  ungene ut med vaskevannet. Ordet komfortsone eksisterte ikke da jeg vokste opp, men den fantes. Nå setter vi ord på det.

Dionysiske gleder på Dionysos sin øy. Plaka, Naxos.

Jeg ser det så tydelig rundt meg, at folk over femti enten krymper og løfter komfortsonen sin langt over de fleste, eller utvider den for plass til barn, ungdom, naboer og stadig nye venner og bekjentskaper. Å være blogger er å by på seg selv, i selskap med et elektronisk nettverk av folk du ellers aldri ville møtt.

For noen dager siden kysset jeg en av dem på puppen, beundret trusen til den andre, betrodde meg til den tredje og sovnet ved føttene til en fjerde mens patruljerende politi funderte på om vi var innafor eller utafor. Midt på Grünerløkka, der sånt skjer. Heldigvis.

Da følte jeg meg tyve år yngre, med god grunn.

Ha en vital sommer!