Lingjærdeslekten stammer fra Luster og Gudvangen i Sogn, så her er jeg i min tippoldefars fotspor. Han vandret mye og langt som kjent predikant. Jeg foretrekker blogging 😉

Fra høye, snødekte fjell til mytiske Aurlandsdalen med fossende elvestryk, som ender i postkortvakre Aurlandsfjorden. Her er alt du trenger å vite for å ta samme turen.

Denne bloggposten er kanskje litt lang, men du kan velge å bare se på bilder (bildetekstene sier mye), eller scrolle deg nedover til det du ønsker å vite mer om. Siden jeg er en litt erfaren eventyrer vet jeg hvor vanskelig det kan være å finne riktig informasjon i forkant av en planlagt tur, og jeg har derfor prøvd å samle praktisk info, tips og stemningsrapport under ulike undertitler. Slik håper jeg dette blir nyttig og inspirerende for deg som følger bloggen min.

Planlegging – tid, distanse og fysisk form

Du kan fint gå Aurlandsdalen med to netter overnatting. Det beste er å sette av tre netter, for du befinner deg hele tiden i et vilt flott område med mange eventyrlige muligheter!

Vi er igang, på Norges tak liksom

Vanskelighetsgrad

Jeg har vært mange ganger på Finse. Derfra har jeg gått, syklet, up-skiet (forløper til kiting) og langet ut på ski i alle retninger. Men, Aurlandsdalen har jeg aldri gått før nå. Dalen nås på mange måter, men det beste må være å oppleve den fra høyfjellet og nedover. Da får du den villeste naturen helt innpå deg, og “forstår” og sanser fjellet, kulturen og historien på en inspirerende måte. Å gå 58 km hardt terreng tre dager i strekk er derimot ingen frøkentur… Alternativt kan du starte på Geiterygghytta eller Østerbø for kortere varianter.

Den første broen, rett etter Finse.

Det er bratt, steinete, tidvis snørikt (selv i juli/august) og litt vading over fossende bekker med klima som to, tre årstider. Du må bære en relativt tung sekk, fylt med alt av nødvendig utstyr for å overleve om uhellet er ute.

Et hett tips er å benytte DNTs bagasjeservice på Østerbø for å frakte sekken din til Vassbygdi. Da tar du bare med deg en liten dagstursekk til ekstra klær og mat for selve Aurlandsdalen.

Du må ha gode knær, hofter og sterke lår for å tåle timevis med bratte stier både oppover og særlig nedover i mye ur. Enkelte partier gir folk med høydeskrekk (inkludert meg selv) den store skjelven…Du går på smale stier under og over loddrette stup ned til et frådende elvestryk. På de verste stedene er det vaiere du kan holde deg fast i. Jeg er som sagt høyderedd, men det gikk helt fint.

Tid – reise og opphold

Med Tog til Finse (fra Oslo ankommer du ca 12:30) rekker du å gå til DNTs Geiterygghytta, rett før middag kl. 19:00.

Alternativt tar du buss eller bil fra Ål stasjon, der toget korresponderer med bussen. Derfra er det en times kjøring til enden av Geiteryggtunnellen, som har god parkering ca. 3 km vest for Geiterygghytta. Da kan du velge å overnatte på sistnevnte, eller gå til den nyrestaurerte og privateide Steinbergdalshytta (10 km). Mer om det siden, for den er et nyoppdaget “jordbærsted”, som fortjener litt ekstra omtale.

Kanoen du ser i bakgrunnen kan leies på Geiteryggen turisthytte, som ligger rett til høyre for bildet.

Vi valgte følgende rute: (km er målt med smartklokke, og avviker fra hva som oppgis på kartet)

  • Finse – Geiterygghytta 12:30 – 18:30 ca 20 km, 5 timer
  • Geiterygghytta – Steinbergdalshytta 15 km, 5-6 timer
  • Steinbergdalshytta – Østerbø (drøye ti min. med bilskyss)
  • Østerbø – Vassbygdi (selve Aurlandsdalen) Her blir det oppgitt ulike distanser, men de fleste vi snakket med hadde målt litt over to mil. Vi målte 23 km. Beregn 6-7 timer.
  • Vassbygdi – Flåm, med buss 16:20 – 16:50 Du kjøper billett på bussen fra Kringom. Den stopper utenfor Vassbygdi servicestasjon. Der samles alle vandrere for å enten kjøres tilbake til Østerbø/Geiteryggen med maxitaxi, eller komme seg videre på annen måte. Her er det do, dusj, iskrem, kaffe, vafler og hyggelig gjensyn med alle du har møtt underveis.
  • Flåm – Myrdal, med den verdensberømte Flåmsbana. 16:55 – 17:45
  • Myrdal – Asker med VY, 17:53 – 22:04 Derfra kan du bytte tog eller hente bil på pendlerparkeringen (kostet meg 80 kr for 2,5 døgn)

Pakkeliste – dette bør du ha med deg

En tretallerken, sammenleggbar silikonkopp, god kniv og vandrestav. Nisten min består av et par pakker fenalår og serranoskinke, Munkebyost, paprika og agurk som ligger i en pose jeg henger ut av vinduet om natten så det holder seg kjølig. Kornmokjeks, brunost og varmt vann på termos fra hyttene til te og kakaoposer.

Regnjakke og bukse

Lue, hansker og buff/skjerf

Ulltrøye/ullskjorte og ullsokker/ullstrømper

Turbukse

Shorts og luftig T-skjorte

Caps/sportsbriller

Lette, gode sko (til innebruk og skift etter vandring)

Fjellstøvler

Vandrestav

Sportstape, gnagsårplaster, førstehjelpssaker, gaffatape, hyssing, kniv, taustump, tennstål/fyrstikker

Drikkekopp, proviant

Lakenpose (sovepose)

DNT medlemsbevis

Mobil, kamera, lader og batterier

Små toilettsaker inkl. solkrem

God sekk evt. en dagstursekk i tillegg

Jeg er endelig blitt godt utstyrt! Her er jeg iført villmarksbukse fra Lundhags, Alfa fjellstøvler med gode ullsokker, Ortovox tynn ullskjorte (i sekken en som er tykkere), Odlo lue og Bergans Lady Helium sekk på 55 liter. I beltet henger kamerautstyr

Finse er et av mine favorittsteder. Fylt av historie, og kultur, for ikke å snakke om en dash arktisk natur. Her er vannskillet mellom øst og vest, og du befinner deg mellom Hardangervidda, med majestetiske Hardangerjøkulen, og Skarvheimen. Les gjerne Jan Guillous Brobyggerne, for litt ekstra “feeling”. Du krysser jernbanelinjen litt vest for hovedinngangen til Finse 1222 (hotell). Vi traff raskt på fem kjekke karer, som hadde gått i syv dager, og av dem arvet vi et par knallfine vandrerstaver som kom godt med.

Det anbefales på det sterkeste å ha en stav. Ikke minst i år, med mye vann og snø. Staven får deg lettere over de verste bekkefarene, for du må balansere på stein i vannmengdene. Staven er også fin avlastning for knær i bratte nedoverbakker.

Første etappe: Finse – Geiterygghytta

Skjør flora og barskt klima på Finse.
Geiteryggvannet ligger nydelig til, og jeg så flere gode teltplasser. Tror det er satt ut ørret her.

Det er først mye stigning i tidvis sur vind, på skifer og snø. Ha med regntett og vindtett, lue, hansker, ull og proviant. Rundt deg er det storslagen utsikt, og stien er godt merket og tråkket. Når du har nådd toppen og begynner nedstigningen etter St. Paul (du passerer en grå bu/værstasjon litt før), finner du et par gode rasteplasser med benk i ly med utsikt vestover. Dette er cirka halvveis. Turen videre er relativt lettgått, nedover og bortover langs vann. Geiterygghytta har nytt vertskap, som holder stedet gnistrende rent med streng hånd!

Dag 2: Geiterygghytta – Steinbergdalshytta

Denne sauen og jeg ble gode venner med en gang! Vi er vel av samme ulla…
Bakken er et mikrounivers med vakre planter, mange av dem arktiske.
Norge trenger flere slike beitedyr! Hvor er geitene og reinen? Sistnevnte har vært utsatt for den fæle skrantesyken, og det er derfor satt opp gjerder her og der.
Utsikt over Skarvheimen østover

Landskapet er mildere, grønnere og mer lettgått. Du går i høyden med 360 graders utsikt over Skarvheimen og møter sauer på høyfjellsbeite. Siste stykket går langs et fascinerende lite elvestryk, som fosser over store granittblokker, før du runder en sving og ser Steinbergdalshytta som den siste muligheten til overnatting over tregrensen. De fleste går helt til Østerbø, men vi valgte å bli her, med svært god og personlig service i en hytte fylt med sjel, kultur og historie. Ikke minst litt mer komfort. For matvrak er det digg med mer kvalitet på mat og drikke enn du kan forvente på DNTs hytter. Du betaler litt mer, men det er det verdt!

Steinbergdalshytta ligger nydelig til, og var tidligere en ærverdig gammel DNT hytte. Etter ti års dvale har driftige Solveig (som har fartstid fra Vatnahalsen) tatt over, og hun trenger gjester! Stedet er helt unikt, og serverer meget god mat og drikke. Rommene har vask, det er flotte dusjer (en til hvert rom) badstu, tørkerom og alt du trenger.

Tips: Om du har en ekstra natt kan du velge å dreie nordover ved stiskillet litt etter Geiterygghytta for å nå Kongshelleren og/eller helt til Iungdalshytta. Derfra kan du vandre sørvestover igjen til Steinbergdalshytta.

Dag 3: AURLANDSDALEN: Østerbø – Vassbygdi. Retur til Oslo via Flåm – Myrdal

Østerbø har flere overnattingsmuligheter, og er et koselig lite sted, der vandrere møtes og blir kjent. Her kan du chille ute i saccosekker eller på benker og bord ute på tunet.

Du bør starte før klokken 09:00 for å rekke bussen i enden av dalen uten å måtte stresse underveis. Nyt turen! Først følger du en smal grusvei nordover, som raskt dreier vest, og du er på vei ned verdens vakreste dal. Morgensolen gjør det ekstra vakkert, der solstrålene treffer frodige, duggende blomsterenger og blinker i små fjellvann. Det er lite bosetning, men det lille du ser er til gjengjeld svært severdig, som Nesbø.

Rett vest for Østerbø
Plassen Nesbø var en av de rikeste og største fjellgårdene i Aurlandsdalen, og ligger idyllisk til ved det vakre Nesbøvatnet. Beboerne emigrerte til Amerika, og idag benyttes gården som fritidsbolig av nye eiere.
Det tar ikke lang tid før du må under stupene med jevne mellomrom.
Denne enorme jettegryten dukker opp rett ved stien.

Det tar ikke lang tid før du møter villskapen i dalen. Elven er i år ekstra vannfylt etter en snørik vinter, og fråder skummende, kokende og delvis turkist av brevann, mellom irrgrønn fjellbjørk og mosekledde, glinsende granittstup. Stien slynger seg smalt, så tett på elven du kan komme under hengende stup, forbi en diger jettegryte og tidvis på trygg avstand igjen.

Det buldrer og fosser i voldsomme, ville krefter. Folkene som levde her i gamle dager kan sjelden ha opplevd stillhet.
Stien går tett på elven, men det finnes en alternativ rute i høyden med svimlende utsikt til dalen. Den er en time lenger.
Jeg så minst tre slike hengebroer, for dem som tør slikt...
Vetlahelvete er en åpen jettegryte som ligger 100 meter fra stien. Ikke gå glipp av den!

Det er nesten ubeskrivelig. Bråket fra de voldsomme, ville vannmassene over og langs svimlende stup. Smale fossefall fra fjelltopper langt over deg. Blikket som deretter møter mose og bittesmå blomster der du trår varsomt skritt for skritt. Møtet med andre vandrere og kroppen som jubler i fjelluften og all sanseligheten.

Karin og jeg gikk i Jotunheimen for over 20 år siden. Endelig fikk vi gått en fjelltur sammen igjen. På turen ble vi kjent med mange hyggelige, fine folk.

Vi var litt engstelige for at vi ikke skulle rekke bussen. Reisefølget mitt ville ta det rolig. Det gikk helt fint, for vi nådde bussen med en times margin, selv om vi unnet oss tre kvarter med rast på Sinjarheim, pluss en 10 minutters drikkepause før det igjen. Du må ikke være Birkebeiner for klare dette! Bare vit at to og fem km i dette terrenget ikke kan sammenlignes med en tur i skogen. Det går sakte når stien er hårnålssvinger i steinurer.

DNT har satt opp km skilter med jevne mellomrom, så du kan følge med på hvor langt du har igjen.

Rast på Sinjarheim

Nær Sinjarheim er det nesten tropisk frodig. Det var en grunn til at de bosatte seg her.
Midt i bildet, litt til høyre, ser du gården Sinjarheim fra 1600-tallet, der det var stølsdrift med geitehold inntil midten av 60-tallet.
Sinjarheim er et idyllisk sted for en rast, før de siste bratte kilometerne til Vassbygdi. Cirka to timers gange unna.
Bygningene holdes vedlike av en dugnadsgjeng.

Mange velger å raste akkurat her, og det er ikke rart! Det er bare fem – syv km igjen, ned et relativt krevende område. Stien siksakker seg nedover bratte hellinger i steinurer, så du trenger både mat, drikke og hvile her. Sinjarheim er den sist fraflyttede setra, og er et sted “der ingen kunne tru at nokon kunne bu”. Fossene står ned som brudeslør like ved. Det lille gule “dukkehuset” huset en hel familie (barna ble tjoret) pluss passerende handelsfolk og andre vandrere. Tunet oser av historie. Du finner en vask med vann og kran ute, pluss en utedo.

Rett nedenfor Sinjarheim, nede ved elven, ligger plassen Almen. Det sies at Almastova er den eldste stående trebygningen i Aurlandsdalen, og dateres til 1600-tallet. Bak meg skimtes tre vakre, slanke fossefall.

Herfra slynger stien seg videre nedover, til du møter flatmark og den lille Vassbygdi. Et par hundre meter på asfalt, så ser du enden av turen. Det er utrolig digg å ta av seg svette ullsokker og skifte skotøy. Spise is, gå på do og velte seg i gresset, eller benke seg med andre vandrere mens man venter på buss eller annet skyss.

Gjett om det smakte med iskrem og en bra do!

Buss til Flåm og Flåmsbana – møte med hulder og historie

Veldig gøy å ta en av verdens mest populære togreiser, tilnærmet turistfritt.

Turen tilbake er et møte med det alle cruiseturister drømmer om. Norway in a nutshell. Aurlandsfjorden lå med havblikk, der den mørke, grønne fløyelen av et vannspeil ble kun brutt av et par padlere og en majestetisk lekker Swan seilyacht. Borte var alle ferger og cruisebåter. Hvilken luksus!

Knallvær, blå himmel, køfritt og en vogn på Flåmsbanen vi delte med kun en håndfull andre innfødte. Vi var selvsagt sultne, og stakk innom Flåm Bakeri rett ved perrongen (bak Norway mall med lusekofter og troll). Der håpet vi å finne ferske bakevarer. Skuffelsen var stor da de viste seg å være helamerikanske, med kvalmende søte kaloribomber og en altfor tørr og søt blåbærpai. Hvor er sveler, vafler, nyrørt syltetøy, kanelboller og skolebrød når vi endelig fortjener det!

I år er Kjosfossen ekstra flott. Her dukker det opp en hulder som synger for måpende turister.

Høyt oppe i fjellsiden var det fem minutter stopp, der vi gikk ut på en perrong foran Kjosfossen. Så strømmet plutselig vakker huldremusikk og sang ut av noen skjulte høyttalere i fjellveggen, mens en jente i lys parykk og rød kjole danset veivende dramatisk på en klippe. “Det der må være Norges kuleste sommerjobb” lo vi, og de andre ville innfødte lo med, mens tre, fire turister filmet og tenkte nok at “slik lever dei der”.

GOD TUR!

Stor blomsterprakt i hele dalen.