Gøy å prøve skiskyting!

Den første kjente konkurransen fant sted i 1767, da grensepatrulje-kompanier konkurrerte mot hverandre. Nå kalles det også biathlon, og øker i popularitet. Etter å ha prøvd det selv blir det enda morsommere å følge med!

Nok om det. Da VM foregikk i Seefeldt (det fikk jeg faktisk med meg…) var jeg ikke langt unna, i de sveitsiske alper. En solfylt fredag gikk jeg av alpebussen fra Davos til Lenzerheide for å møte manageren til landets eneste biathlonarena med World Cup Standard. Sikkelig påskevær var det, der jeg trillet kofferten fra bussholdeplassen et steinkast fra det nye og lekre anlegget. Sponset av en styrtrik tysker med to skiskytende barn. Resepsjonen ventet meg, og jeg ble først sendt inn i ski-shoppen. Der følte jeg meg helt hjemme blant et kresent utvalg Madshus, Fischer, Odlo og Dæhlieutstyr med mer. Men, det ble Salomon til låns på meg.

Dette er et tilbud for turister hver tirsdag og lørdag. Du kan bo der også, for de har et lite hotell.

Hvis du vil kombinere helt rå offpiste/frikjøring, rando og alpin med litt flatmark med futt, så er Lenzerheide knallbra.

Garderobene var topp standard, og stedet har også en kafè der man kan finlese scoren og titte på folk. Her vanker verdensleliten i skiskyting, så det kan jo bli gøy for alle som faktisk følger med på Sports-TV. Forøvrig er en av Norges nye store skiskytere fra Sørkedalen! Ingrid Tandrevold Landmark gikk i klassen til sønnen min, og moren hennes er min faste treningsvenninne hver torsdag med Sørkedalsrypene (Norges sprekeste venninneklubb?). Så her måtte jeg bare på banen.

FRA SKJOLDMØY TIL SKJELVENDE AMATØR

Manager Franco Zuger og jeg hadde banen nesten for oss selv. Bare et par andre brukte arenaen denne dagen. For en luksus. Han gav meg en grundig innføring i våpenet (samme som rundt 90 prosent toppidrettsutøvere bruker), en 22 kaliber sak. Så fikk jeg blink nummer 29 av 30, som er World Cup standard. Å lade, trekke og skyte var knallgøy! Jeg har skutt noen ganger med luftgevær, da ungene mine fikk det som barn. Bor du i Sørkedalen, så er jakt og fiske ganske normale aktiviteter i idrettsforeningen, som også disponerer en skytebane. Å skyte lerduer er for eksempel knallgøy. (Forøvrig er jeg ganske pasifist, og tar bølgen for New Zealand som nå forbyr en mengde våpen. Hurra! Når skal det våpenfikserte USA komme etter?)

Franco lærte meg deretter hvordan jeg skulle komme raskt inn på stasjonen min, klikke av stavene ASAP, og legge dem til siden. Deretter komme ned i riktig liggestilling (venstre bein strakt ut, høyre bøyd opp med kne og tå i flukt med skulder, og skiene i en bred V). Holde metallbøylen tett inntil skulderen, støtte godt med den andre hånden, lade, sikte og skyte. Han fulgte med på hvordan det gikk gjennom en kikkert. De første forsøkene ble gjort med geværet hvilende på en treblokk. Da traff jeg bare blink, og følte meg som et uoppdaget naturtalent. Så gjorde han blinken mindre, og det ble straks verre….

“Strafferunder”, sa han, og dermed var det opp og skøyte en runde, med ekstrarunder rundt noen plastdingser han hadde satt ut. Med puls ble det verre gitt…Og enda vanskeligere da han tok vekk klossen, og verst da jeg endte opp med å skyte stående.

“Nå er det ikke lenger presisjonsskyting men actionskyting”, sa han.

Med puls, pust, vind og en Duracellkaninkropp som ikke kan står dønn stille, virret geværmunningen som en vårkåt flue i siktet mitt.

“Du må bevege munningen opp og ned, eller i et annet mønster der du passerer blinken og skyter akkurat da”, sa han.

Serr…Det ble plutselig umulig å treffe, og naturtalentet mitt forsvant som dugg for solen.

Så dukket en proff fyr opp, som hadde skutt ved siden av. John Schafer fra US National Team forbarmet seg over meg, og ville gjerne hjelpe.

“Du må stå i skjeletten ditt, for det er stødig”, sa han og viste hvordan jeg skulle låse hoften, hvile albueleddet tett oppå og kjenne hvordan jeg ble som en solid statue. Det hjalp litt, men her trengs det øving. Mye…

Uansett, dette var bare kjempegøy! Tenk å være en liten gjeng som prøver dette sammen? Trening ble det også, for gjett om jeg måtte skøyte noen runder.

Lenzerheide har en stor, vakker dal omringet av snødekte tinder. De kan skilte med 56 kilometer preparerte løyper fra Lantsch/Lenz-Churwalden nord i dalen. I dette området av Sveits, som kalles Graübunden, snakker de blant annet italiensk og romansch (latininspirert) slik at mange stedsnavn har to navn. Lenzerheide heter for eksempel også Lai.

Prøv da vel!

REISEFAKTA SVEITS:

Du kommer lettest til Arosa Lenzerheide ved å fly direkte GMO-Zürich med SAS eller SWISS på overkant av to timer. Derfra går det tog via Zürich hovedbanestasjon til Chur, hvorfra du tar buss det siste stykket. Tog og buss tar litt over to timer, og er svært enkelt og effektivt. Godt skiltet, korte avstander og høy kvalitet på den offentlige transporten. I Lenzerheide er det hyppige GRATIS skibusser som går i ring rundt innsjøen til alle heiser.

TIPS: Det kan lønne seg å kjøpe SWISS TRAVEL PASS for ubegrenset med bruk av transportmidler i Sveits fra 3, 4, 8 og 15 dager inkludert museer med mer.

Biathlon Arena Lenzerheide har moderne og lekre fasiliteter med buss, garderobe, hotell, kafè, skiutleie og butikk.

Jeg bodde på det familieeide Valbella Inn Resort nord i dalen. Et meget lekkert og svært familievennlig hotell. Moderne og lekker innredning pluss knallgod mat i to restauranter. Store romslige rom med balkonger og flotte bad. Ski-in, ski-out og bare et par hundre meter til buss og skiutleie. Her får du gode priser på heiskort, som koster fra 58 Chf for voksne og 19 Chf for barn.

PS: Turen ble i sin helhet sponset av My Switzerland