Storsenteret eller skogen? Min advent er UTE.
Førjulstiden er nissejakt for meg. Skogen ligger der – våt, kald og mørk eller nypudret i jomfruelig julesnø. Nå er tiden inne for å bruke sansene til å sette pris på ALT som ikke er bare sol og tørt. Det skjer noe der ute. Mye.
Igjen tenker jeg at måten vi opplever og gleder oss over naturen på også reflekterer vårt forhold til egen alder og livet selv. Hvorfor er de grå dagene så negativt ladet i oss? Jeg nyter grådagene fordi temperaturen er så deilig perfekt. Når det er fuktig i luften kjenner jeg huden har det ekstra godt. Pusten også. Føttene kjenner det myke underlaget og fryder seg over små sølepytters kliss klass. Med ullsokker på gjør det jo ingenting om jeg plumper i iskaldt vann. Varmen kommer raskt tilbake! Fargene er så finstemte og vakre som i et naturfarget ullpledd eller tweed. De små gledenes store tid. De skjøre bladenes siste farger i det livsgnisten går ned i bakken. Det er adventstid og mørketid. Jeg liker mørket. Mystikken, filosofien og roen.
Og plutselig kommer snøen! På torsdag var den her på snarvisitt. Da løp jeg i løssnøen med piggsko i ville skogen med løpegjengen min. Og LYSET er på sitt aller vakreste og mest mangfoldige nå.
Å løpe i løssnø er vanvittig bra trening! Fordi det krever ekstra mye av all muskulatur, og er så barnslig gøy! Vi baser i snøen liksom. Det er STILLE, og VAKKERT. Kroppen henter frem noe fra barndommen. En rus i det å brukes på en måte som bare lek kan. Når vi løper sånn (en mil i hardt terreng) tenker jeg vi er som Nordens masaier. Et urfolk som mestrer ekstrem natur.
I min verden er det ikke noe ekstremt over dette i det hele tatt, men jeg tenker av og til på at akkurat nå tripper folk som aldri har satt sin fot i villmarka gatelangs i verdens mange metropoler.
De står og går i rulletrapper og køer, parkeringshus og korridorer. Da blir jeg uendelig takknemlig for at jeg har dette utenfor dørstokken. Det har alle i Norge.
Du behøver ikke ha hytte på fjellet. Bare en T-banebillett til nærmeste utmark.
I dag løper jeg alene ut i de glinsende våte høstfargene fordi snøen smeltet. Hvorfor stresse i et storsenter, blant folk fulle av poser med presanger? Jeg tenker det er trist at ikke flere er her ute, for nå er det stille i turløypene. Jeg kjøper ikke så veldig mye gaver. Vi er flest voksne nå, og da er det å gi symbolske gaver til fordel for SOS Barnebyer eller Redd Barna mye bedre synes jeg. Lager noen selv, for alle elsker litt godt å spise og drikke. Pynter huset med kongler, grener og gammel julepynt, og de fineste er laget av barna. I mitt hus er dorullnisser (og tre vise dorullmenn) hjertelig tilstede hvert år. På julebordet står det alltid en gammel rot som minstemann laget på barneskolen. Fylt med litt pynt. Vi elsker den. Funnet i bakgården vår, den store, herlige, spennende og eventyrlige Nordmarka. Så hvorfor stresse med å kjøpe så mye?
Lage LITT selv og heller ta med folk på tur er vel en bedre adventsstund eller kalendergave?
Nå risler og rasler det under store røtter. Det er der de bor, de ekte nissene. Jeg løper og føler Kong Vinter er på vei, og har en fantasyopplevelse som jeg har beholdt siden barndommen. Hva er din opplevelse? Løp og kjenn etter!
FROKOSTEN SOM HOLDER DEG GÅENDE
Jeg har aldri med matpakke eller drikke. Er jo en slags masai eller beduin 😉 Klarer meg lenge på frokosten min og nok drikke (vann og kaffe) før jeg løper. Men nå er det kos å lage bål om du vil også.