Filosofi på en fredag - og rebusløp for lykke
Vi har for mye lys, for mye stress og for lite tid. Inspirert av dagens avisartikler, en bok om å gi faen, og en tur i marka, har jeg sett lyset som blender oss.
Gjennom bloggingen her har jeg funnet en pussig nisje: Å leve et normalt liv slik det var ment å være. Å være aktiv på den måten vi er ment å være aktive på; Ute i naturen, som lager rytmer for oss. Vi skal bare henge med. Gjennom årstider og vær, bortover, oppover- og nedoverbakker. Over myr, fjell, sjø eller sti. I lys og mørke, løssnø, sand, sjø, sørpe, storm og stillhet.
Hver dag må jeg tilpasse meg naturen. Ved å tilpasse meg blir jeg sterkere, mer robust, fleksibel, koordinert og balansert. Bokstavelig talt. Det smitter over på humøret og hjernen, som må jobbe som en tyrk for å styre og administrere hele kroppsmaskineriet til all denne tilpasningen.
MIDTUKE MINICATION
I går ettermiddag trasket jeg alene på ski til Løvlia, for å møte nabovenner der. Vi startet på hver vår kant, siden Nordmarka er et sted der naboer bor mange kilometer fra hverandre. Så møtes vi på midten. Midt på en onsdag ettermiddag er det ganske tomt ute. Ikke en kjeft i løypa. Bare meg og stillheten, under mørke skyer og stadig kaldere. Supermånen som skulle by på en romantisk måneskinnstur med meg selv syntes ikke. Forventninger må derimot ikke jekkes ned, men endres. Neglespretten kom, så jeg måtte guffe på i bakkene. Løypene var tidvis islagte og jeg flakset som Bambi på isen etter ville utforkjøringer. Falt og reiste meg opp igjen, kjente på smerten og måtte jo bare overse den og traske videre.
Norske naturopplevelser er sterke fordi vi vet at vi kan dø av dem, sa en fyr til meg forleden.
-Adrenalinjunkies og ekstremsportutøvere utfordrer frykten mer enn noen. Derfor er de lykkeligst, tenker jeg, med en skjev tanke til alle som skal tilrettelegge for aktivitet ute på en så trygg måte at alt det jeg skriver om nå blir borte.
Kanskje derfor har jeg hengt meg negativt opp i begrepet mindfulness. Det er blitt symbolet på alt som er blitt litt galt. Det er ikke noe galt i å være mindful, men å kalle det mindfulness og måtte lære det på kurs skurrer for meg. Dessuten virker det altfor pusete. Trygt. Pedagogisk. Tillært og vitenskapelig fancy analysert i hjæl. Akkurat som kurs som skal lære oss å puste, le, svette og elske. Alt vi er født til å gjøre på instinkt, og som innebærer at vi må tørre å kaste oss ut i ting vi ikke kan UTEN sikkerhetsnett.
Vi må heller lære å gi faen i alt som egentlig ikke betyr noe på sikt, og tørre se sannheten i hvitøyet uten komfortbobler av livsløgn når det gjelder. For meg betyr mindful å være skikkelig skjerpet, så jeg overlever.
Vi skal egentlig bare spise når vi er sultne. Da bør vi spise det som lukter og ser godt ut. Vi skal føle trang til å løpe når vi er redde (fight and flight) med god hjelp av kroppens adrenalinkick. Vi bør tidvis ha det så ukomfortabelt at kroppen må jobbe seg sterk og frisk for å holde ut.
Hvis du lurer på hvordan du skal holde deg sunn, slank og sterk, så fikk du hele svaret her.
Nå sitter vi helt stille når vi er redde. Og trøste- og kjedespiser mens vi kjenner etter om vi har det vondt. Egentlig burde vi løpe hver gang vi er redde. Faste og hamstre om hverandre, og kjenne etter om vi har det godt nok.
Det tradisjonelle norske frilufts- og hyttelivet var vår største og beste power source her til lands. Det som har gjort oss til en nasjon av sterke, robuste, kreative, innovative, humanistiske og demokratiske oljesjeiker. Nå er vi i ferd med å bli en gjeng bortskjemte og grådige latsabber, som ikke en gang klarer å lage nok unger, ifølge regjeringen som nedsetter et utvalg for å finne fancy begreper, utredninger og kurs for å løse “problemet”. Egentlig burde de bare skru av lyset og be folk klare seg sjæl.
I A- Magasinet i dag skriver Vetle Lid Larsen morsomt om hvordan hyttekosen har forsvunnet i ledlys (“Hvem gidder å ligge med noen de ser”), og Marius Nergård Pettersen ramser opp ti naturopplevelser som er i ferd med å forsvinne:
TI NATUROPPLEVELSER SOM GJØR DEG LYKKELIG
Ti opplevelser som er (var…) de mest selvfølgelige i verden. Samfunnet og naturen blir dysfunksjonelt om de blir borte. Oppfordringen min til alle dere, mine kjære følgere pluss de dere deler dette innlegget med (takk!), er å bruke denne listen som et rebusløp hver uke. Check, check!
Here goes:
BRÅKETE FUGLEFJELL
Før yrte de av liv og er en del av det sårbare og uhyre viktige økologiske kretsløpet. Vi som bor sørpå kan lytte etter kråker og måker. Hva er en sommer uten måkeskrik…Da jeg var liten ble jeg fascinert av å studere måker, for de lærte meg at selv dumme, grådige fugler har et intrikat samfunn, sosiale strukturer og en egen intelligens for å mestre og overleve.
BÆRPLUKKING
Færre gjør det. Sanking og hamstring gjør noe med deg, på alle plan. Er stolt av mine mange kilo i fryseren. Bær og sopp. Hver dag spiser jeg noe av det.
FRITT RENNENDE VANN
Jeg lytter til drypp og sildrende bekker når jeg jogger. Beroligende herlig. Drikker, vasker svetten bort i frydefull sildrende renhet og løper tilbake. Vann er verdens mest dyrebare og verdifulle ressurs.
HUNDREMETERSKOGEN
Den som ligger umanikyrert full av spennende miniatyrverdener rett bak huset, blokka og parkeringsplassen. Skremmende, eventyrlig, stor, liten og en uendelig kilde til spesielt barns fantasi. Da jeg var liten lekte vi alltid i dem. Fant rumpetroll og insekter, blomster og steiner. Om natten dro jeg tilbake i både gode drømmer og mareritt. 70-80 prosent av grøntområdene til byer og tettsteder på 50-tallet er idag nedbygd.
INTAKT NATUR
Urskog og villmark. Når var du sist i en mosekledd, trolsk Kittelsenverden?
KULTURLANDSKAP
Blomsterenger og setervoller med beitedyr. Nå gror Norge igjen på grunn av krav om mer effektivt landbruk. Effektivt for hvem og hva? Ikke for lykken og naturen i hvert fall.
LEVENDE JAKTTRADISJON
Årlig jakter nå bare én av tre jegere. Hvor ble det av dem? Men la ulven leve…
STJERNEHIMMELEN
To tredjedeler av Norges befolkning har aldri sett Melkeveien på grunn av strølys fra byer og tettsteder. Mørke og stillhet er noe som må føles. Det gjør noe magiskt med deg å se Melkeveien, lete etter stjerneskudd for å ønske seg noe, og lure på hvor universet ender. (Værsågo’ bli gæer’n på en sunn måte).
STILLHETEN
Den største stillheten jeg har opplevd var i en svevende luftballong. Og den jeg fant på vidda alene om natten. Og den jeg finner i kajakken langt til havs i havblikk. Eller langt til skogs når det snør skikkelig.
VINTEREN
Den hvite, vakreste, kaldeste diamantstøvglitrende, knitrende eventyrtiden. Snart smeltet bort i klimaendringer fordi det er for mange komfortbobler som skal fyres opp.