En skitur i poesi, regn og angst.

Vi har vel alle litt vond bagasje i sjelen. Nå skal jeg avsløre en av mine tunge steiner, og hvordan jeg hindrer den i å tynge meg ned i grøfta.

Hver torsdag morgen i over 15 år har jeg møtt flokken min for en løpetur / skitur i Nordmarka, der vi er naboer. Her klassifiserer selv 14 km luftlinje som naboskap. Grisgrendt strøk altså. Mye villmark. Å bosette seg innerst i en dal, omringet av revehyl, luskende gauper, skvadroner med jordveps, skikonger, jegere og alskens pakk som gjemmer seg i skauen er ikke for alle.

Ute regnet det, men snøen lå fortsatt tjukk. Vi har i denne flokken, som kaller seg Sørkedalsrypene, endel uskrevne regler. Vi klager aldri, og går rett på, samma hva vi støter på. Møkkavær er med andre ord ingen hindring. Jeg går alltid ut som en robot, fjernstyrt av sjefens melding på sms eller Facebook kvelden før.

Hei jenter, skal regne som f.. i morgen,

burde nok heller ha syklubb på Lokalet. NEI… MÅ UT!!! 
Skansebakken 08.30 kort tur!!!

–  Fyttihælvete, tenkte jeg.

Det er forøvrig akkurat det Gry kalte Facebookgruppa hun lagde for 60-årslaget sitt. “Gry 60 år, fytti hælvete” – het den. Ingen kan banne som henne, og slippe unna med det.

Så tuslet jeg ut i smøreboden, og fant bare blått klister, enda Gry hadde meldt at vi måtte  bruke rødt. Hun er, eller var, en av landets beste langrennsløpere, så hun er guru på smøring og ski. Pluss mye annet. Dyrespor, sopp, lukten av elgbrunst, lokalhistorie…you name it.

–  Fyttihælvete, sa jeg, da jeg smurte klister med håndbaken på smøresonen (lært av Gry selvsagt. Sørg for varme hender, ski og klister).

Så bar jeg skiene i regnet ned grusveien mot Skansebakken. INGEN var der! De hadde løpt fra meg!

Da skjer det. Angsten veller opp i meg som en mørk sky. Jeg får høy puls. I verste fall hjerteklapp. Adrenalin og noradrenalin spruter uhemmet ut og tåkelegger hjernen, så den får tunellsyn. En klo klemmer hjertet. Skjelvende i hele kroppen begynner jeg å beinfly for å ta igjen flokken min. Livredd for å bli forlatt. Ute av stand til å finne roen.

I de tidlige tenårene, når vi er på det mest følsomme, var jeg en innadvendt, tynn liten flis av en jentunge, i en haug med barske, pubertale håndballjenter. Jeg samlet frimerker, spilte sjakk og danset ballett. Ble henne som ingen ville ha med på laget, i gjengen eller på fest. Å få en kjæreste kunne jeg bare drømme om, og det gjorde jeg i mange år med lengsel og smerte.

Å bli forbigått, ignorert og usynlig er vondt. Så vondt at det lammer deg. Jeg prøvde å rømme noen ganger, for å se om noen ville legge merke til at jeg var borte, og i beste fall gidde å lete etter meg. Selvbildet var mildt sagt som en sølepytt.

Siden fikk jeg min glanstid i voksen alder. Vi får alltid VÅR TID. Noen har sin tid som leder i skolegården, andre får den på gamlehjemmet, og helst før. Nå har jeg flere venner enn jeg klarer å følge opp, og kan se meg selv i speilet med et fornøyd smil. Men nå, NÅ var jeg plutselig usynlig igjen…Flashback.

Det har blitt min bagasje, å reagere tidvis irrasjonelt når noen ikke holder ord, avtaler eller svarer på en melding. Noen ganger er det nok med et skjevt blikk, eller noe sånt. Jeg jobber med saken, men i verste fall får jeg hjerteklapp og blir helt tåkete av angst for å bli forlatt og utstøtt igjen. (Som mange eldre blir…Ensomhet er noe av det verste som hender oss).

Kjemisk sett er det altså adrenalin som spruter uhemmet ut og gir kroppen STRESS. Løsningen kan være å ty til angstfordrivende psykofarmaka, alkohol, sovetabletter, narko eller senga. Men alt dette vil jo bare ta angsten vekk der og da, og samtidig sørge for at den vokser til et monster i bakgården din, og tar helt over livet.

Den bedre løsningen er naturlig og enkel, men litt slitsom: LØP!

Da jeg staket og skøytet som en gal bortover Gråseterveien i min angstdrevne ensomhet, på bakglatte ski i møkkaværet, så roet nervene seg sakte men sikkert. Jo dårligere vær, jo bedre forresten. Å løpe i lekkert solskinn, omringet av forelskede par og lykkelige familier, kan virke mot sin hensikt i slike situasjoner.

DETTE SIER LEGER OG FORSKNING OM HVORDAN LØPING KURERER GRUFF

En tid tilbake intervjuet jeg en felles Sørkedøl, som er lege, om fenomenet. Han heter Andreas Moan, og har doktorgrad om emnet:

– I en stressituasjon vil kroppen automatisk produsere adrenalin og noradrenalin i henholdsvis binyrene og nervecellene, sa han til meg, da jeg skrev for DN Aktiv.

Her kan du lese hele artikkelen: LØPING RENSER KROPPEN

–  Forskning viser at aerob trening på over en time (helst 120 minutter) vil rense kroppen for stresshormonene. Det viser seg også at de som trener regelmessig, og spesielt langvarig kondisjonstrening, får en høyere kapasitet på renselsesprosessen, sa han også.

Da jeg endelig tok dem igjen, delvis fordi jeg hadde vett nok til å bruke mobilen, fikk jeg vite at de bare hadde glemt meg i distraksjon over møkkaværet da de gikk fra parkeringsplassen. De er verdens snilleste jenter, som bare vil meg vel, og ble selvsagt trodd og øyeblikkelig tilgitt.

Det tok litt tid før jeg hentet meg inn igjen, og hentet dem inn igjen! Jeg hadde bakglatte klassisk-ski, og den “korte” turen viste seg å være opp monsterbakkene til Heggelivann. De andre hadde enten bikkjer som trekkhunder eller zero/felleski. Ypperlig på regntungt skiføre. Cecilie forbarmet seg over meg ved å la meg låne bikkja hennes et stykke, og et par av de andre ventet tålmodig da jeg klinte på klaser med rød Swix, som et slags forsøk på å lage rubb av voks. Det funket!

Jeg sleit meg opp med litt buddhistisk filosofi om å være dynamisk, løsningsorientert og ikke skylde på utstyret, men bruke motet og styrken i meg selv.

Det som ikke knekker deg, gjør deg sterkere.

Jeg vekslet hele tiden mellom skøyting, elghufsing, Klæbo-klyving, tråkking – the works.  Å snu er aldri et valg. Gjett om jeg fikk kjørt meg! En nådeløs gjeng dette, men det er også grunnen til at vi blir så robuste, sterke og spreke.

–  Vent litt da! Jeg må puste, gispet jeg da flokken i fargerike regnjakker stod og ventet på toppen, akkurat lenge nok til at jeg fikk se ryggen på dem trave videre i det samme jeg nådde dem.

–  Du får dobbelt så bra trening som oss jo, akkurat som ungene, lo Kari.

Det er humor altså. Adrenalinet og angsten lå igjen i bakkene bak meg. Nå hadde jeg fått vett nok til å le MED henne, og henge i hæla på dem videre, med gode tanker om hvor godt dette egentlig var.

Moralen er: Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær og dårlige alternativer til behandling av milde psykiske plager.

ULL er det beste i kaldt vått vær, fordi den har spiralformede fibre som suger vann raskt, og laget et isolerende luftlag. Ull er også mer eller mindre selvrensende. Mindre bakterier, mindre sykdom.

En annen lege jeg intervjuet for ABC Nyheter nylig, kan også si noe om hvor utrolig bra fysisk aktivitet er for vår psykiske helse. Ole Petter Hjelle er fastlege, hjerneforsker, førstelektor ved Høyskolen i Kristiania og Høyskolen Sørøst-Norge og profesjonell foredragsholder med kjempehøy popularitet.

–  Det er ikke bare blodtrykks- og kolesterolsenkende medisiner som erstattes av treningen, men antidepressiva og sovemedisiner. Mange med moderat depresjon og angst får betydelig effekt av fysisk aktivitet. Hjernen respondere på fysisk trening med å skille ut beroligende og angstdempende stoffer, blant annet, sier han.

I helgen blir det kanskje påskevær igjen, eller møkkavær. Uansett er det lurt å komme seg ut, for å hente seg inn 🙂