Ekte skjønnhet ligger i det uperfekte

Det finnes en japansk filosofi som heter Wabi Sabi. Den hyller det ufullkomne, uferdige og usymmetriske. For ekte skjønnhet kommer av at noe er på vei.

Jeg elsker den filosofien, og har både bevisst og ubevisst sugd den til meg som en ledesnor. I Japan, av alle steder, siden de er kjent for sin perfeksjonisme i det meste, så har de utviklet en særegen form for estetikk som er å alltid ta med litt av det mange vil kalle stygt midt i “det pene”. Men hva er stygt? En japansk wabi sabi blomsteroppsats inneholder visne grener mellom roser for eksempel. En vase med sprekker, et møbel med avskallet maling, en genser med ujevne masker og et teppe med et par fargefeil. Northug som sklir inn i mål med et kne som sikler innover. Vi elsker det uperfekte, fordi det gir signal om menneskelig feilbarlighet. Det er på vei. Det er i bevegelse mot noe. Det er foranderlig, ufullstendig og derfor fullt av håp! Derfor har det noe spennende, pirrende i seg som det perfekte aldri har. Det perfekte er kjedelig, sterilt og stillestående.

Selvgjort med sjel og kjærlighet

Jeg har alltid likt de som går litt på skeive her i livet, fordi jeg er sånn selv. Jeg har aldri klart å gjøre noe perfekt tror jeg.

Jeg får litt angst av perfeksjonister og skarpe kritikere, som følger en slags mal på hvordan ting SKAL være. Ifølge hvem?

Jeg bor i et hus jeg har vært med på å bygge selv, som fullstendig amatør. Det knirker i gulvplankene, og listverket spriker et par steder. Malingen er knallfin, men ser du godt etter, så har jeg alltid sølt en flekk her og der.

Alle genserne jeg strikket i sin tid ble litt løse der de ikke skulle være løse. Maten jeg lager kan bli knallgod, men det hender ofte at jeg bommer på ett eller annet, som gjør at jeg aldri vil vinne en kokkekonkurranse.

Allikevel har jeg tjent millioner på at huset som mannen min og jeg bygget delvis selv har steget masse i verdi i forhold til de lave kostnadene (DIY er jo nesten gratis!) Jeg har vært med på Mitt Kjøkken Ruler, og hadde det kjempegøy, samtidig som jeg lærte masse! Gudskjelov vant jeg ikke, for da hadde jeg følt et press om å gjøre noe alvorlig ut av det…

Maten min skaper både stemning og god helse. Kroppen min funker som bare rakker’n. Da er det jeg gjør bra nok, tenker jeg

Åtti prosent er bra nok

Jeg er mye på sosiale medier, og elsker at det er litt “Send in the clowns”. La oss amatører få våre 15 minutters berømmelse som små barn i sin første rolle. Da blir taket høyere for alle dere andre.

Det er noe rørende over alle som prøver å gjenta andres stunt på Tik Tok for eksempel. Hver gang jeg selv gjør noe, ser jeg at jeg virrer litt med armer og bein. Knebøyene er ikke dype nok, den ene foten er på avveie, det ene kneet sikler litt og ikke alt er i takt med den lynkjappe rytmen. Men, jeg gjør det!

Jeg blir svett av å lese fitnessfolk som streber etter den perfekte knebøy, som om alle vi andre bare kan gi opp å tro at vi noensinne vil få den effekten vi drømmer om.

MEN, hvem er det som i en alder av 59 fortsatt spretter rundt som en ojoj? Som gjør supermann-push-up og klarer avansert koreografi i full fart!

Aldri perfekt, men 80 prosent bra nok er mer enn hva 80 prosent klarer.

Den som intet våger intet vinner

Jeg har kastet meg på utrolig mye i mitt liv, og knapt vunnet en eneste konkurranse. Det beste jeg har klart er én liten gullmedalje, da deltagerlisten var glissen av ulike årsaker.

For jeg er en ekte Olympier! Det viktigste er jo ikke å vinne, men å delta.

Jeg har aldri krevd perfeksjonisme av meg selv. I perioder ble jeg nødt til å være “superkvinnen” som skulle oppdra unger, kjøre, hente, bringe og lage mat, jobbe dobbelt og bygge/pusse opp hus samtidig, fordi mannen min var over halve året på reise, uten særlig hjelp i sikte. Det gikk opp og ned, men det gikk, fordi jeg bor fortsatt i verdens beste og rikeste land med friske unger, tak over hodet og mer enn nok mat og god helse. Da har jeg lykkes bra nok.

Siden har jeg blitt god på multitasking, fordi jeg holder meg til 80/20 regelen. Jeg får ting unna, bra nok. 80 prosent bra nok. Det holder i massevis.

Perfeksjonistpolitiet

Grunnen til at jeg ville blogge om dette, er fordi mange kvinner legger veldig press på seg selv til å være perfekte. De tør lite, fordi det lille de prøver må være mer enn bra nok. Hvorfor det? Kanskje fordi kvinner er kvinner verst? Menn har ofte slingringsmonn for tabber, og kaster seg ut i mye de ikke vet om de klarer. De heier hverandre frem uansett. Kvinner derimot…kan være infernalske. “Hun tror hun er noe”. “Hun er ikke såååå flink…”. “Du skulle sett hvordan hun….” ” Hun burde overlate det til noen som har mer greie på det..”

Fy flate som jeg har fått kritikk av folk som burde vite bedre. Som har dunket hodet mitt med Janteloven i årevis. “Dette har ikke du godt nok greie på”. ” Dette kan X gjøre bedre”. “Du har ingen utdannelse i dette”. “Du burde overlate det til X som har mer greie på det” osv. Blah blah.

Anne Grete Paus sang om “Himmelens korrekturlakk”. Den burde vi bruke på hverandre hver dag.

Ingen snøkorn er like. Ingen kan bestemme hvordan du er bra nok. Og 80 prosent er jaggu meg bra nok, med mindre du er hjernekirurg, skarpskytter eller har tenkt å gå på line i høye hæler uten sikring mellom to tårn eller noe.

Selvsagt er det flott at noen er perfeksjonister da. Det er mye vi liker at skal være veldig nøye laget og gjort. Satser du på VM eller OL vil du ha både utstyr og egen kropp etter perfeksjonistenes standarder. Hvis du vil eie et mesterstykke, som koster flesk, så bør det være 99% bra laget.

Men alle vi andre burde senke kravene og heller kule’n.

Du blir sterk, slank, smidig, sunn og god med Wabi Sabi som filosofi. Det beviser jeg. Tren så godt du kan, med den kroppen du har, så kommer du i mål før eller siden. Ferdig snakka!

PS: Hvis du ikke kommer i mål, så skjønner du at det viktigste er å ha det gøy underveis!