Tanker om blogging på tampen av året

Jeg ser tilbake på et år som endret livet mitt, igjen. For verden forandrer seg hele tiden. Samfunnet mest av alt. Innerst inne er vi mennesker på godt og vondt akkurat som før. Vi bare møtes på nye måter.

Hver gang noe endres splittes vi. Noen frykter forandring og vil at alt skal forbli som det var, og fordømmer før de forstår. De sinte, hvite gubbene. De sinte mørkemennene. De bitchy kjerringene. Vi røyker dem ut med ilden vår.

På den andre ytterligheten finnes dem som griper begjærlig alt nytt, på bekostning av det gamle. Som mister verdier vi burde ta vare på.

Den virtuelle markedsplassen for gammelt håndverk og tilbake til naturen blir paradoksalt nok den gylne middelvei mellom alle som drar i hver sin retning. De fleste av oss går med små eller store skritt inn i alt det nye, mens vi sorterer inn eller ut mye av det gamle. Jeg liker for eksempel kalligrafi, papiraviser, bøker med gode ark og omslag. Mange likesinnede samlere finner hverandre gjennom blogger, Facebook, Instagram og Pinterest.

DE NYE ORDENE SOM DØMMER OSS – STRESS, PRESS OG SKAM

Jeg har hogget juletre og laget julepynt. Skal bake selv og pynte med naturens egne små kunstverk. For meg er det ikke stress, det er kos. Det er skogens magi og vinterhimmelens lys som inspirerer. Luktene, teksturene og følelsene. Jeg hater plast. Noe hjemme hos meg også er plast, fra før jeg visste hvor ille det forsøpler. Gjenbruk er løsningen.

Jeg er ikke perfekt. Ingen er det. Må det sies og understrekes? Hvem er det som krever det? Er det deg som passivt klikker rundt som sier at vi i SoMe prøver å være perfekte? Jeg begynner å bli sliten av alle som gang på gang må melde, for sikkerhets skyld, at de hyller det å hvile, reflektere, akseptere seg selv, ta hensyn til seg selv, kjenne etter, føle etter, roe ned, det er lov å feile…bla bla. Men jeg forstår hvorfor de gjør det, fordi det alltid er noen rundt oss som skal “ta oss” på at vi i deres øyne er med på å skape press, stress og skam. Kanskje er det helt omvendt, for straks vi ikke er perfekte skal vi tas…

DU SER DET DU VIL SE

Hva med å begynne å tenke mer på hvordan du tolker andre? Jeg vet ikke om jeg er spesielt uheldig, men jeg har ofte i livet følt meg mistolket og misforstått. Jeg var en av dem som havnet utenfor på ungdomsskolen. Fra min plass i skyggene kjente jeg på det å ikke bli akseptert som den jeg er. Hverken sett, hørt eller likt. (Det er nok også noe som “rir” mange bloggere. Vi har et behov for å endelig bli sett og forstått.)

I verste fall blir det jeg har sagt og gjort vridd og tolket i verste mening av folk som virkelig burde vite og føle bedre. Når enkelte runder 40 eller 50 tyter det frem: Bitterheten over at livet ikke ble akkurat som man ønsket. Mange av dere som leser dette nå, har støtt på slikt etter en skilsmisse, arveoppgjør, jobbkrise eller andre kriser. Voksne kan bli grusomme når de ikke er trygge på seg selv, og av den grunn bruker andre som søppelkasse og hoggestabbe for egne problemer.

Hver gang du ser en selfie av meg, eller en annen blogger, så er det like mye DIN forutinntatthet du ser, og ikke hva jeg vil melde.

Vi er som all kunst: Vi er et bilde du kan tolke fritt, for å oppdage nye sider i deg selv. Hat eller elsk. Det er ikke oss det handler om, men hva DU tenker og føler i møte med bildet av oss.

BLOGGING ER BARE ET ORD FOR DET Å FORMIDLE BITER AV LIV

Vi som blogger gjør ikke noe nytt. Vi bare bruker en ny plattform. Vi er alle typer mennesker, på godt og vondt.

Vi er “rosa” pubertale jenter som leter etter identiteten sin i det ekstreme, slik ungdom har gjort siden tidenes morgen. Gudskjelov. Det er voksesmerter. Det er grensesprengning, opposisjon og hormoner. Så fint at vi kan få innblikk i hvordan de tenker og føler. Uansett hva, for det er slik de har det, menneskene i all sin brokethet rundt oss.

Vi er voksne med moralens pekefinger, slik voksne alltid har forsøkt å rette oppat alle feila fra i går. Om du føler deg truffet, ikke døm avsenderen, men tenk heller over om du kan endre noe i deg selv. Greta Thunberg gir oss skam? Nei, skam er noe du skaper i deg selv. Å føle psykisk smerte er av og til bra. Det betyr at vi må endre på noe, ikke kritisere den som pirket det frem.

Vi er dansere, gjøglere og klovner som bruker humor for gjøre rommet rausere. “Humor er overskudd av åndelig velvære”. Satire og ironi blir ikke forstått av alle. Igjen, det er deres problem, ikke vårt.

Vi er ekstremistene som sprenger grenser for hva et menneske kan være, tenke og føle, slik at det skal bli plass til alle. For at du, som følte deg liten og rar i går, skal føle deg større og mer normal i morgen.

Vi er inspiratorene som går “all in” for en hobby eller interesse, og føler trang til å dele. Å dele glede over egne evner, erfaring og kunnskap blir så mye større da. “Vi er alle lærere”.

Vi er normaliteten i det offentlige rom. Hva er normalt? Alt og ingenting.

Bloggere viser grovfiltrerte biter av levd liv. Ingen redaktør, desk eller sensur imellom oss og deg. Vi er middelalderens renessanse.

Den gangen levde man tett på sine medmennesker 24/7. Man bodde, levde, spøy, gråt, lo, unnfanget, fødte, døde og spiste i samme lille rom. Du kan irritere deg grønn over Paradise Hotel, The Kardashians og rosabloggere, men du blir ikke kvitt det ubehagelige faktum at det finnes menneskelig aktivitet rundt deg som er intimt og/eller destruktivt. Vær glad for at det synes! Det som skjer i mørke, lukkede, sensurerte rom er MYE verre.

Det som skjer i ditt hode, i din anonyme kikkerposisjon, tåler kanskje ikke dagens lys det heller…