Ikke alltid super - men optimist!

Ikke alltid super - men optimist!
Hurra for livet! Det er faktisk sånn at det handler ikke om hvordan du har det, men hvordan du tar det.

Plutselig så jeg meg selv på forsiden av Dagbladet…kun iført bikinioverdel og muskler. – Jeg vil være ekstrem, stod det. Jeg sa visst det…

Snakk om å legge hodet på blokken! Men hva er det jeg driver med egentlig? Skal jeg gi folk prestasjonsangst, lav mestringsfølelse og irritasjon over at kvinner skal holde seg mye slankere, sterkere, tøffere og raskere enn de færreste er i stand til eller vil?

Noen må være i ytterkant også, tenker jeg. I hele mitt liv har jeg sett opp til de som er utafor normalen. Til Pippi, Jeanne d’Arc, Amazoner, paralympicsutøvere, Birgit Skarstein, Christine Koht, Alexia Bohwim, Eleonore av Aquitaine, Artemis og Coco Chanel. Da blir jeg bare en mygg i forhold.

I skyggen av gærninger og ekstreme er det alltid lunt, trygt og godt å være. Kjempehøyt under taket. Raust med plass til å feile.

Det er nok av dem som hyller gjennomsnittsmennesket. For ingen er mer veltilplasset enn dem. De som kan alle sosiale koder, og følger dem. Taco på fredager. Syden i ferien. VG i posen. Jo Nesbø i bokylla. Glutenfritt til lunch. Pappakropper og muffinsmager. Skeidarsofa, pølser og cola. A4 jobb med sikker inntekt, avspaseringer og en partner som kommer hjem fra jobb hver dag.

I am having a ball!

Jeg har selv intervjuet Per Fugelli som hyllet det å være vanlig. Og det er jeg helt enig i er veien til stor og varig lykke. For dem som klarer det mesterstykket å holde seg på den brede, lyse veien. Skiltet med uskrevne regler for hvem, hva og hvordan.

Men, noen av oss er tidvis destruktive eller overkonstruktive. Kall det hva du vil. Vi må ha noe mer. Adrenalinkick. Endorfiner. Risiko. Bankende hjerte og mer eller mindre frivillig uforutsigbarhet. Sånn er det bare. Vi har rett vi også. For meg har det vært en overlevelsesstrategi.

Balanse i hverdagen må til. I do it MY WAY

Jo eldre jeg blir, jo lykkeligere blir jeg faktisk. Fordi jeg ser at jeg har så uendelig mye å være takknemlig for.

Da jeg vokste opp var jeg ofte deppa, nervøs, engstelig og trist. Ensom med lav selvfølelse. Så ble jeg med i både Ungdommens Røde Kors og Norsk Folkehjelp. Møtte folk som hadde det mye verre enn meg. Og møtte folk som var veldig snille. Skjønte raskt at “vanlig” var uoppnåelig for alle. En utopi at jeg skulle bli med i “vanlige” gjenger. Være i midten. Fikse alt akkurat passe. Fikk en ungdomskjæreste som var ekstrem på sin måte. Gnisten som flammet og brant meg, men aldri slukket. Som ble til en fyrlykt og evig god varme.

Livet er tøft for mange, men som regel ordner det seg hvis man VIL. Og jeg ville og vil veldig mye. Uansett hvor ille jeg har hatt det, så har jeg beholdt evnen til å drømme meg bort og langt vekk. Gjennom bøker, fantasi, kunst og naturen. Jeg har blitt løyet for, dolket, slått, ydmyket, tapt, hånet og mobbet. Jeg har følt meg som en taper, svak, udugelig og uønsket. Vi er nok mange fler enn vi tror.

Men jeg har aldri gitt opp. Nå har jeg verdens beste naboer og venner, fantastiske barn, en god mann, et drømmehjem jeg har vært med på å bygge selv og bor i verdens rikeste og vakreste land. Trygt og godt.

Omringet av vakre blomster i fantastisk natur. Hverdagslykke

Begjær det du har – og du har alt du begjærer.

Mest av alt har jeg helsen i behold, og ikke bare det. Kroppen er like sterk som hodet. Råsterk. Robust. Fy flate hva den har vært gjennom! Utrolig mange skritt over fjell, skog, ørken, jungler og hei. Tusenvis av svømmetak. Løftet uendelig mye. Plukket et fjell av bær, sopp, blomster og stein. Ridd elefanter, hester, båtriper, kameler, surfebrett og sykler. Men også lidd av smerter og mye surr. Hvem har ikke det!

Evig optimist og impulsiv er veien til lykke det også. Uansett hva man støter på 😉

Supermygger er ikke født sånn. De er blitt sånn. Det kan du også!