Mitt liv som blogger og PT student

Mitt liv som blogger og PT student

Utdannet siviløkonom og mangeårig journalist. Nå er jeg blogger og student. Hvorfor? Fordi jeg led av “utmattelse”.

Da jeg begynte på BI for altfor mange år siden, skjønte jeg ikke stort av undervisningen. Ingen jeg kjente var siviløkonomer, for jeg kommer fra en akademisk familie, ansatt i Staten og bosatt på østkanten.

Øk investeringer. Kutt kostnader. Lev mest mulig.

Utdannelsen fikk mening etter hvert. Jeg er superhappy for at jeg fikk denne grunnmuren av økonomi og finans under huden. Det har gitt meg gode jobbmuligheter, og ikke minst vært til nytte privat. Enten det gjelder husholdningsøkonomi (som jeg har skrevet boken RIK om), eller investeringer i eiendom. Mest verdifullt har det vært å få et stort og flott nettverk, inkludert livslange dype vennskap.

UTMATTELSESSYNDROM AV PASSIVITET

Ikke ofte jeg slanger meg i en sofa. Kun for å posere i en vintage sarong fra mitt liv som Bali-bohem 😉

Men, hver eneste dag på skolen holdt jeg på å sovne rundt 13-14-tiden. Jeg er rastløs, og kjeder meg fort. Det samme skjedde da jeg kom i stillesittende jobb. Jeg kriblet i kroppen og hadde vanskeligheter med konsentrasjonen.

Å sitte stille på kurs, møter og seminarer der det gikk LITT treigt for seg (det gjorde det ofte…) var et mareritt.

Hadde jeg vært en unggutt på ungdomsskolen i dag, hadde jeg sikkert blitt diagnostisert. Noe jeg er overbevist om skjer altfor ofte på totalt feil grunnlag. Vi lever i et samfunn der fysisk aktivitet er langt under det vi er født til.

For mange funker det helt greit. Å være mye inne, og gjerne i en sofa. Mange tror til og med at kjæledyrene deres digger det også. Uffda! Problemet er at majoriteten av landets befolkning synes det er mye mas om trening og kosthold, og statistikkene fyker i været med overvekt og passivitet som største årsak til livsstilssykdommer som koster samfunnet MILLIARDER årlig.

De tror at mitt liv som hund er slitsomt og asketisk. At jeg og mine likesinnede stresser og presser oss selv til å gjøre en masse greier som egentlig er vondt og ukomfortabelt. Jeg får av og til høre at jeg er altfor streng med meg selv, som nekter å drikke brus, spise fredagstaco, pølser, chips og smågodt. Stakkars meg og barna mine liksom. Sannheten er at vi er en prosentandel som fungerer stikk motsatt av majoriteten.

INNI MEG ER JEG EN ULV SOM MÅ ULE MOT FULLMÅNEN

Man skal ikkje suva bort sumarnatta, og ikke alle vinternetter heller.

Inni meg er jeg en ørn eller en ulv. Jeg LIDER om jeg ikke får være ute HVER dag, uansett. Det hender det er skikkelig møkkavær, men jeg må ut for det. For å sjekke hvordan det er å puste og føle naturen rundt meg. Kroppen MÅ være aktiv for at jeg skal trives.

Jeg orker ikke greasy mat. Blir kvalm av det. Jeg satt en gang på et fly ved siden av en som knasket chips. Jeg ble kvalmere og kvalmere, av både lukten og lyden. Sist jeg drakk cola var siste matstasjon på Birken. Angret som en hund da tarmen og magen gjorde opprør like etterpå.

Egentlig burde flere lide av chips, brus og fast-food intoleranse!

Sånn burde alle føle det, om de hadde lyttet til kroppen slik den EGENTLIG er ment å lyttes til.

Eksempel på drømmedag: Først opp og sist ned. Masse vær. Masse pudder. Høyt, langt og hardt. Davos i mars.

Min drømmedag er å stå opp relativt tidlig, og hive i meg noe smått og sunt. Lang frokost er jeg ikke glad i, fordi det tar for mye tid og søl. Lunch derimot…etter action.

Fort ut til havs, fjells, skogs eller hva det nå er, til solen går glødende ned bak en vakker horisont.  På en hesterygg, brett, ski, skøyter – you name it. Jeg kan alltids klare å trives inne i et treningsstudio også. Hvis det har vinduer og jeg kan løpe fra meg ute, før eller etter. Når det blir mørkt vil jeg helst være et sted der jeg ser melkeveien før jeg sovner.

DET FINNES EN BOBLE FOR ALLE

Deilig å være luksubohem ved Rivieraen også.

Så hvordan kan jeg leve av det??? Good question. Det tok meg mange år å forstå at det ikke var meg det var noe galt med, men samfunnet og alle forventningene rundt meg. Karrierejag er OK en stund, men ikke i lengden. Hva ER karrierejag da? Har du spurt deg selv noen gang? Sånn skikkelig?

Det koster for mye kjedelige møter. Det er gøy å ha på fine power-klær, farte rundt i møter og ha spennende kolleger å løse utfordringer med. Finne opp noe som kan løse et reelt problem for samfunnet eller en næring.

Det er mye spennende som skjer i næringslivet, absolutt. Men jo eldre jeg har blitt, jo mer MENINGSLØST byråkrati og særdeles irriterende masete, stressende salg, PR og markedsføring er det blitt.

Når jeg befinner meg på en stor flyplass (jeg elsker å reise!), ser jeg alle som trives i den ypperste av komfortbobler: The busy business bunch. De som er kledd i klærne som selges på alle de lekre tax-free sjappene. Som har klokkene, veskene, skoene og hastverket som matcher all reklamen rundt dem. Som går ut og inn av elegante møtelokaler, hoteller, business class og restauranter med høy standard. Det er lett å føle en dragning mot det. Ønske å gli uanstrengt inn i eliten på høye hæler, iført skreddersydd kashmir og silke. I did it! I am inside!

Happy mountain hippie

Men, så ser jeg han ene duden som kommer traskende i skalljakke, slitt sekk og fjellstøvler. Blikket er skarpt, men flakkende. Han er bare på mellomlanding mellom to eventyr. Herrejemini, hvor kommer han fra? Patagonia? Chamonix? Eller hun med saltvannshår, noen kule skinnremser rundt håndleddet og en T-skjorte som ikke skjuler de lekre musklene. Biarritz? Lofoten surfecamp? Blikket mitt seiler etter dem, og gjør alt annet rundt meg med ett så meningsløst.

NOEN GANGER MÅ MAN SITTE OG SUGE TIL SEG

Kraftsuppe. Billig og bra. Det viktigste ingrediensen er TID.

Søndag satt jeg faktisk i en sofa nesten hele dagen, på besøk hos yngste sønn og hans kompis i Trondheim. Møkkavær (våt snø og sterk vind), sykdom og diverse gjorde at vi ble sittende i sofaen. På kokeplaten stod en diger gryte med suppe på to svineknoker. Som mamma må jeg fóre opp gutta, for de var blitt så tynne av å studere så hardt at de har glemt å spise.  Jeg blogget, gutta studerte litt, men mest av alt streamet vi Freeride World Tour i Verbier og NM i buldring i Oslo, mens vi av og til sveipet innom noen nerdevideoer om matte, universet og mer klatring og ski.

Når vi som elsker å være aktive er passive, er vi helst på innsamling av eventyr, teori, detaljer, utstyr og trening. Vi suger til oss hver minste detalj som kjøres i sakte kino når the mad kid Tanner Hall surfer ned på dynger av pudder i California eller Japan.

Vi fyller hodet med ville drømmer. Så går vi ut og gjør noe med det. Gutta viste video fra frikjøring i Bymarka, som sees fra vinduene deres. Nidarosdomen fikk aldri besøk av oss den helgen, men fjellene rundt gjorde det i drømmer som skal virkeliggjøres.

Så sånn lever jeg for tiden. Sitter nå foran skjermen og studerer spesifikk muskelanatomi med fantastiske 3D animasjoner. Leser om hvordan jeg kan bygge større og/eller sterkere muskler og utholdenhet. Hva som funker og ikke funker for å ta vare på dette vanvittige maskineriet av en kropp, så jeg kan gjøre det umulige mulig for deg og meg. Gjøre noe så samfunnsnyttig som å rydde unna helsekøen.

Nå skal faktisk aktiv kropp bli jobben min. Yeeeha!!!!

RAPPORTERER FRA UTKANTEN

På rando i Davos. Ut på tur, aldri sur!

Drikker smoothie som inneholder det jeg vet gir kroppen flybensin av beste sort.

Ute skinner solen. Jeg har Gorillapod, kamera, mobiltelefon, masse datakunnskap og verktøy for å formidle fra lykkens kilde når jeg vil, hvordan jeg vil. Friheten er enorm. Bare pengesekken som krymper. I ”lunchen” skal jeg skøyte en time på ski. Det blir jeg lykkelig av.

Når jeg er ferdig utdannet tjener jeg nok mer. Inntil da er jeg blant dem med vintage og slitt utstyr, flakkende men skarpt blikk og noen kule armbånd som vitner om at klokker og smykker er nedprioritert til fordel for eventyr.

Tiden står stille når adrenalinkicket setter inn.

Jeg har sluttet å sovne utmattet og deprimert klokken 13:00 av stillesitting som aldri synes å ta slutt.