Dannelsesreise til Jotunheimen

Dannelsesreise til Jotunheimen
Fire glade gutter på sin aller første høyfjellstur. Fire år senere ble de jegere og befal i Forsvaret. Det gav nok mersmak å få testet krefter på Norges tak.

(Denne artikkelen er tidligere publisert i Fjell & Vidde)

– Jeg la ut på skitur med fire tenåringsgutter. Med ett mål for øye – en dannelsesreise til Jotunheimen. Har du tilgang på rastløs ungdom er det bare å ta dem med ut og opp på Norges tak!

Mot Mjølkedalstinden, og bakom ligger Olavsbu.

-Mamma, hva kalte du den fjellkjeden igjen? 

-Det er ingen kjede, men et fjellmassiv som heter Jotunheimen.

-Hæ, så rart navn. Hvorfor heter den det?

-Fordi det er jotnenes bolig. Kjempenes hjem og hjertet av Norge. Der selv Amundsen og Nansen ble redde, og Edvard Grieg ble inspirert, sier jeg i bilen på vei fra Oslo til Tyin.

En februardag blir planer til virkelighet

I to år har jeg vært forberedt og ventet på at været, føret og ferie skal klaffe. En februardag skjer det – og vi er klare for dannelsesreisen til Jotunheimen.

Foruten mine egne sønner på 14 og 16, er guttenes bestekompiser blitt overtalt til å slå følge. Ingen av ungdommene har gått i Jotunheimen før. Alle er erfarne og veltrente skiløpere. Å gå i nykvistede løyper, midtvinters i Jotunheimen, kan fort bli tøffere enn ventet. Planen er å gå i tre–fire dager, med overnatting på selvbetjeningshytter. 

Jeg har festet den fantastiske DNT-nøkkelen til snoren i kompasset.

Tett skydekke i Vang skuffer, men straks vi når Tyinkrysset åpner himmelen seg i nord. Jotunheimens hvite topper tar imot oss som vinger fra himmelen. Gradestokken faller plutselig fra minus seks til minus 20.

Etter ti minutter kom neglspretten gitt. Ikke stol på værmeldingen.

To tynne lag ull under fjellanorakken føles for lite når vi går ut av bilen, men vi har pakket et par ekstra lag ull hver og skal tåle det meste.

– Oj, her var det stille og rolig, sier yngstemann og myser mot det hvite paradiset foran oss. Ikke tegn til liv noe sted.

En hytte venter i solnedgangen

Det ble en beinkald start, så jeg jagde dem periodevis ut i løssnøen for å få kroppsvarmen tilbake.

– Hvor er løypa, spør guttene, som tripper som hingster på vårslepp.

– Eh… den skal gå over Tyin, sier jeg og myser usikkert etter kvister, men ser ingen.

– La oss gå ned til vannet, så finner vi den sikkert, fortsetter jeg kjekt.

Den kvistede løypa til Tomashelleren er ikke å finne. Jeg kjenner fortvilelsen komme idet det går opp for meg: Vi er for tidlig ute. Løypene kvistes ikke før nærmere påske. Heldigvis har jeg både plan B og C klar. 

– Gutter, vi tar wieselløypa til Fondsbu

– Kan vi ikke bare følge kart og kompass over fjellet da? sier guttene.

Selv om jeg er ganske sikker på at gutta hadde klart turen til Tomashelleren, tar jeg ingen sjanser. En løype der vi møter beltebiler og scootere gir trygghet. Temperaturen synker stadig.

En stresset cowboy med villhester

Der gutter blir menn…

– Spar på kreftene og hold sammen. Gruppen må holde sammen uansett, roper jeg og gjentar stadig ordren når teten lager altfor stor luke til sistemann. 

Jeg føler meg som en stressa cowboy uten kontroll på en gjeng villhester. Et par av guttene spurter av gårde innover løypa. Ingen av dem har opplevd fjellet på sitt verste, og de aner ikke hva jeg maser om.

Sprengkulde gir vakker solnedgang

Tre timer senere er himmelen foran oss lilla, og bak oss går solen ned i et inferno av oransje. Lagånden styrkes når alle går slitne og i samlet flokk det siste stykket til Fondsbu. Vi rekker akkurat første bordsetning. Maten er over all forventning, det er også den varme velkomsten og servicen. Vi får til og med sangen om Håvard Hedde til maten, og tips om at ruten til Olavsbu er kvistet. Kan ikke bli bedre, tenker jeg, og nistuderer kartet for å bli kjent med løypa. Mye oppover, men det skal gå bra.

En ny dag tar til

Fondsbu i soloppgang
Nydelige fiskebein

Dagen etter er vi i gang på ordentlig. Guttene tråkker fiskebein uten et kny. Sekkene er tunge, kulda river i lungene og lårmusklene svir. Ingen klager. Gutta stopper på hver topp, og blir storøyde og stumme.

Vakreste fjellheimen.
Rast på sekken med utsikt til de vakreste tindene.

Oj! Å Å … er alt de klarer å si. De kan nesten ikke vente med å se hva som befinner seg over neste høyde, og neste. Det er hvitt, vilt, vakkert og voldsomt. Utrolig nok er det for det meste vindstille. Bare en ravn er tegn på liv. Ingen nettkontakt lenger. 

– Kult, sier Ludvig fornøyd, idet han prøver mobilen under en rast. 

Nå er det bare oss, og vi holder tett følge av rent instinkt. Kartlesing blir en fryd, og det går sport i å vite hvor vi er til enhver tid. Omsider dukker Olavsbu opp i den mektige Rauddalen, der nesten snøfrie fjellsider stuper ned på hver side. Den mektige Mjølkedalstinden kaster en stor skygge over det siste stykket. Snart forsvinner solen.

Olavsbu er en av Jotunheimens mest populære hytter, men nå fikk vi den nesten helt for oss selv.

Olavsbu er omsider nådd

Jeg går foran for første gang og tråkker spor i føyka.
Vi er de første som tar inn på Olavsbu på flere uker. 

– Hytta er mye større og finere enn jeg hadde trodd, sier Edvard og gliser fornøyd.

– Vannet er bunnfrosset, roper Ludvig fra kjøkkenet over to sinkbøtter med is.

– Sjekk termometeret, for jeg sølte varmt vann fra termosen på bordet, og nå er det frosset. Sjekk her’a, sier Ask og alle må bort og se.

Det tok tid å få frossen ved til å fyre.

-Jeg tipper det er mellom femten og tjue minus inne, sa Fridtjof.

De synes det er spennende og morsomt, helt til neglespretten kommer tilbake når vi strever med veden. 

– Den er altfor kald. Vi varmer den opp på gasskomfyren, foreslår Edvard.

– Jeg spikker opptenningsflis, sier Ludvig og drar frem tollekniven.

Fridtjof melder seg til å hente den første av mange bøtter med snø under stjernehimmelen. Det blir svært vanskelig å få all den frosne veden til å brenne. Heldigvis finner vi et par opptenningsbrikker som tilfeldigvis ligger i den ene sekken. Et annet alternativ er tamponger innsmurt med vaselin. Kjempetriks.

Hvordan få boksemat til å smake som et gourmetmåltid? Bare gå langt og lenge nok!
Det ble bare lunk i hytta, men ekstra spennende med nedsnødde vinduer. Vi la tepper under føttene og koste oss med glohet lapskaus.

Heldigvis har vi hodelykter også, for det er bekmørkt på do, blant annet. Guttene utforsker hytta og matlageret, og jekker opp hermetikkbokser. Omsider setter vi oss ved et nedsnødd vindu rundt en gryte med glohet lapskaus. Etterpå spiller vi kort, helt til vi hører lyder ute.

– Det står en fyr som ligner på Swartzenegger utenfor hytta, sier Ludvig opprømt.

Det er lysluggede Tor fra Nord-Norge. Han har gått fra Tyin. Etter ham kommer et par med pulk, de skal bli på Olavsbu noen dager og utforske totusenmetertoppene rundt hytta. Guttene lytter henført til historier om snøhuleturer, fiske og toppturer.

– Så flotte gutter, skryter de andre vandrerne, og Tor legger til: 

– Fint at de lærer hvor lite vi mennesker trenger for å ha det bra.

Ingen nettforbindelse! Og det likte de.

En rå og sikker vinner

Vi skiftet litt på å gå foran og tråkke løype. Bratt og siksak.
Kakao og Gjendekjeks med sjokolade er digg!
Siste stykket tilbake over Tyin. Bare fryd nå, men vi skulle gjerne vært her lenger.
Kappløp over Tyin!

Dagen etter går turen samme veien tilbake til Fondsbu. Nå får gutta lønn for strevet. 

– Så dere front flip’en min eller, roper Edvard fra bånn av bakken med sekk, staver og ski i et kaos rundt seg. 

Snart hiver de andre seg etter, og hojer av yr glede etter hvert knall og fall. Snøen ligger tykk og myk, så det er bare ansiktshuden som får svi. Returen går så altfor fort. På den siste toppen blir de sittende og raste og se med et lengselsfullt blikk innover de ville tindene. 

– Neste gang vil vi gå skikkelig langt, sier de.

– Ja, klart det, svarer jeg og smiler.

– I minst en uke, ber Fridtjof.

Jotunheimen har vunnet over TV-n, PC-n og alle dataspillene. Ingenting er råere enn dette.

Eldstemann fikk tyngste børen.

Mine utstyrstips for vinterturer:

  • LIGGEUNDERLAG er et must i tilfelle ulykke, og kan også brukes som vindskjold. Liggeunderlag med luft må unngås, de kan punktere og bli iskalde. TIPS: Lag et hull for sikringsfeste med tynt tau til sekken. De blåser utrolig fort ut av hendene i sterk vind.
  • TO LAGS VOTTER: Mitt stalltips er Hestra votter i skinn og impregnert bomull, med tynne votter/hansker i angoraull inni. Ha et par ekstra strikkevotter og vindvotter i sekken.
  • MYKE FJELLBRILLER med sidebeskyttelse, beskytter ikke bare mot snøblindhet (smertefullt) men hornhinnene når vinden pisker. Ta med et par ekstra, for de er svært utsatt når du faller i bakkene. Helst myke med strikk.
  • VINDSEKK: Et must der det er umulig å finne ly når det blåser skikkelig.
  • TOVEDE LABBER: Innesko som også egner seg som nødplagg. Veier lite.
  • ULL, ULL OG ATTER ULL: Ull varmer og transporterer fuktighet bedre enn noe annet, og har antibakterielle egenskaper som gjør at du kan gå og sove i det samme tøyet i dagevis. Gjelder også truse. Hvis du klør, kan du ha silke/ull blanding innerst. TIPS: Et par store gamle raggsokker kan tres utenpå støvlene hvis du klipper opp sokken helt ytterst. Tover seg vindtette i snøen.
  • LIGHTWEIGHT DUN: Genialt plagg til slike turer. Veier ingenting og tar ikke plass. Supert på hyttene og som nød- og rasteplagg. Erstatter tykk og tung ullgenser.
  • NYLONREM: Jeg har alltid med meg en lang nylonrem med spenne. Regn med å være trekkhund hvis den svakeste mister alle krefter. Kan også brukes til å lage båre (med liggeunderlag), reparere sekker osv.
  • ANTIBAC OG HOSTESAFT: Mye forkjølelse om vinteren. Unngå smitte og stopp hostekuler om natten når du må ligge på rom med andre.
  • LAG PÅ LAG: Jeg går heller med tre–fire lag tynne ulltrøyer enn en tjukk. Gir bedre temperaturregulering og fleksibilitet.
Mor danner baktropp og er fornøyd med å ha temmet villhestene.