Syng for lykke og bedre helse!
Å synge gjør noe med oss. Masse. Nå har hjerneforskere funnet ut at det å synge utløser stoffer i kroppen som får oss til å leve lengre og bedre.
Jeg finner mye inspirasjon i å lese lange featureartikler og kronikker om morgenen, og i dag var ikke noe unntak. Da leste jeg artikkelen På sangens lykkepille i A-Magasinet, av den dyktige journalisten Hilde Lundgaard, som vokste opp noen meter bortenfor meg på Lørenskog. I mange år forbandt jeg Hilde mest med en jordisk engel som sang i det lokalberømte St. Laurentiuskoret, som i dag er landskjent. I dag har hun skrevet om hvor bra det er å synge, og hvor bra er ikke det!
Her er noe av det som skjer når vi synger:
- Vi utskiller lykke- og belønningshormoner, som Oxcytocin, Endorfin og Dopamin.
- Vi stimulerer hjernens lystsenter Nucleus accumbens og speilnevroner. Begge deler er med på å gjøre oss gladere og snillere.
Jeg vokste opp i et hjem med mye klassisk musikk, danset ballett i mange år, og har alltid tenkt at RYTME og musikk ikke bare er min lykkepille, men min trøst, balsam og parallelle puls. Dessverre fulgte det ikke med noen spesielt god sangstemme på lasset med musikaliteten min, men det stopper meg ikke fra å synge!
Når jeg løper Holmenkollmarsjen og Birken holder jeg ut de siste kilometerne fordi jeg begynner å synge inni meg.
Noen ganger synger jeg faktisk høyt. Jeg synger i bilen og når jeg padler kajakk. Jeg synger av pur gledesrus og for å fokusere. Jeg kan sitte i sofaen å få skikkelig gåsehud av Kathleen Battle når hun synger italienske arier.
Snart synger Sølvguttene julen inn, og når de to lyseste stemmene fyller den store, tunge takhvelvingen i Domkirken med Sanctus, så begynner jeg å grine, hver gang.
På ungdomsskolen hadde vi en musikklærer som lærte oss alle sangene til en svensk gospel-LP. Toneleiet var slik at alle kunne klare det, og refrenget så fengende at vi sang med slik kraft at vi følte en høyere felles enhet, og det er det nå forsket på er reelt. Jeg reflekterte overhodet ikke over innholdet i det vi sang, ateist som jeg er, for jeg var mer opptatt av klangen, musikaliteten, intonasjonen og musikken i sangen. Who cares hva du synger alltid? På ungdomsskolen var jeg så dårlig i engelsk at da vi sang ”You’re so vain” av Carly Simon på skoleveien, hadde jeg ikke peiling på hva det betydde. Dette var jo før Google, for nå hadde jeg vel slått det opp.
Samtidig som forskerne ser beviselige fantastiske effekter av å synge sammen, som økt empati, fellesskapsfølelse, styrket psykisk og fysisk velvære, så forsvinner sangen ut av læreplaner, skoler og fester.
- Da tar vi frem den rosa sangen, er nærmest et skjellsord i dag, men jeg synes det er rørende når noen stotrer frem sine mer eller mindre velvalgte hyllesord med den stemmen de har.
Så la oss ta frem den rosa, den blå og den grønne sangen igjen. Skolens sanghefte burde synges OFTE, og selv sang jeg med mine smågutter i armkroken nesten hver kveld med velvalgte sanger etter sesong. Nå er de flyttet ut, men på denne tiden dro jeg frem alle de beste julesangene. De elsker musikk og har god musikksmak, så det hjalp vel!
Hver jul synger vi rundt juletreet. Minst to vers, og jeg er den eneste som alltid vil synge ALLE sangene i juleheftet. De yngre blir med i sangen alltid, men de eldre setter seg i sofaen….Enda et symptom på at det å bli ELDRE betyr passivisering på mange plan. Men det er jo høyst frivillig. Ikke mitt valg!
Så syng i vei folkens, for gleden, helsen og lykken!
Her er min yndlingssang i førjulstiden:
Og sang behøver ikke bare handle om jul, kjærlighet og søte dyr, her er et finsk klagekor som får deg til å smile av alt det du synes er skikkelig gruff akkurat nå i den verste mørketiden!