Holmenkollmarsjen 2018: Et blodtørstig renn for de innseige.

Holmenkollmarsjen 2018: Et blodtørstig renn for de innseige.

Marsjen

Målfoto av meg selv, noen år etter at jeg bare stilte som reporter for DN Aktiv.

Det er 50+ klassene som ruler i Holmenkollmarsjen. Et av verdens tøffeste skirenn. Men hvorfor er det så få kvinner med? Test mindfulnessheten deres da vel 😉

– Æ har så voindt i ryggen, pep trøndern foran meg i sporet.

Hun hang over stavene med et innbitt ansiktsuttrykk som gav meg medfølelse. Jeg hadde ligget bak henne helt fra Storflåtan og ned til Fyllingen. Hun var antagelig på min egen alder. Sikkert en av disse innseige trønderne fra en gård oppi lia, der hun har drevet hardt arbeid fra hun kunne gå, tenkte jeg. Hun hadde hverken kroppen eller stilen til en toppidrettsutøver, men til en som aldri gir seg. Som meg selv! For oss som vokste opp på 60-tallet var ikke fjernkontroller, sofakos, SPA og time-out funnet opp ennå. Mindfullness var ikke tema, men det var det vi drev med. Man gir seg fanden i vold, og henter lykken og kraften ut av øyeblikkene.

Et hardt skirenn er en psykisk øvelse av de sjeldne. Derfor er jeg med.

-Jeg verker i ryggen selv, sa jeg idet jeg skled opp forbi henne. Det var første gang på noen timer at jeg ytret annet enn “saft!”

-Du har fin fart, dette fikser du, trøstet jeg, og tipset henne om å rette opp den lutede ryggen, og veksle mellom staking og diagonalgang for å gi korsryggen litt hvile. I slike renn vokser det frem en sterk medfølelse for våre medløpere. Nå snakker jeg for oss som bare konkurrerer mot oss selv, og naboen 😉 Hva eliten tenker aner jeg ikke. De er umenneskelige har jeg funnet ut. I mål nesten to timer raskere…. Vi andre puster i takt, og finner én å henge i ryggen på, som man ordløst starter en tango med. Først meg, så deg. Drar hverandre opp og frem. En mannlig trønder ble min “makker” på den beinharde slutten. Han strakte frem armen i målgang. “Takk!”

Min nabovenninne Brit Lisa, og versting i Grenaderen, Birken og Holmenkollmarsjen tekstet meg fra sofaen noen timer etter målgang:

-Birken favner nok flere som “tar turen” – mens Holmenkollmarsjen er et blodtørstig skirenn. (…). Nå, er du klar for å herje i Birken?

Hun nærmest garanterer meg å havne blant de 30% beste! Det er slike som henne som motiverer mest, tenker jeg.

“May the force be with you”

Føret var tungt på grunn av all nysnøen som lavet ned, og gjorde hvert skritt til en utfordring for ALT av muskulatur. Aldri har jeg verket så mye i korsryggen og i de langsgående ryggmusklene. De vi kaller “langrennmusklene”. Verkingen begynte allerede de første lette kilometrene før Heggelibakkene. Den beryktede monsteretappen… Jeg måtte minne meg selv kontinuerlig om å rette opp ryggen selv, holde stavene inntil kroppen, skyte hoften frem og skuldrene bakover. Det var ikke kondisen det stod på, men hele det muskulære samspillet i kroppen. Noe var i disharmoni. Men, så går det over, en god stund. Finjustering av teknikk og en drøss hjemmelagde psykiske øvelser hjelper. Som å fokusere på landskapet, og se seg selv som en del av den mektige naturen rundt. Finne et mantra, som en låt å spille som hakk i plata.

For, er ikke skirenn ritualer? Et kulturelt fenomen. En nær åndelig naturopplevelse. En fysisk og mental test i et overgangsrituale til et høyere nivå, og en hyllest til “kraften”.

Den andre psykiske øvelsen er å tenke på hva man har lagt bak seg. Da blir resten av turen mindre. Mye mindre. Men, etappen mellom de to siste matstasjonene Kobberhaugshytta og Tryvann er for meg den tøffeste. Jeg merker også at alle rundt meg blir seige og saktegående zombier. Det er etappen for sort belte i selvdisiplin og “kjellerbouncing”:

Når du føler at du er i kjeller’n er det bare å sparke fra når du når gølvet. Du har fortsatt 40% å gå på. Da lærer du å stole på reservekraften i deg. Den du bare finner  i tøff motgang.

hoydeprofil-54-km (1)

Max høyde: 560 m.o.h. Min. høyde: 162 m.o.h.. Over 300 m høyere mål enn start. Ikke rart det er tøft! Grafikk: Skiforeningen

Det verste på hele turen er nettopp de slake oppoverbakkene, og dem er det flest av i traséen, som har en total stigning på over 300 m. Fiskebeinsbakkene ble rene hvilepauser, fordi jeg da kunne bruke en annen muskulatur, som fikk nok restitusjon mellom hver gang de måtte til pers!

Er ikke dette bare en øvelse på livet selv?

Tross tøffe tak, gikk jeg svært bra til å være meg. I mål på 4.34 på slikt føre var bra nok til å forsvare en 16. plass i min gruppe, som jeg kaller verstingruppen: K55-59.

Kvinnene som vokste opp med løssnø og treski

Vi er få kvinner som stiller i Holmenkollmarsjens 54 km distanse. Av 1782 deltagere var vi bare 276 kvinner. I 2015, sist løpet gikk den tradisjonelle traséen gjennom halve Nordmarka, var det 3182 deltagere og kun 454 kvinner.

I 2015 og i år har jeg moret meg med å se hvilken plass jeg hadde kommet på om jeg hadde vært et sted mellom 18 og 55 år. Jeg hadde stort sett havnet blant de 10 eller 15 beste uansett aldersgruppe, med få unntak. I 2015 hadde jeg i aldersgruppen K25-29 havnet på 48. plass av 95 deltagere. Iår hadde jeg vært fortsatt vært blant de 10-15 beste uansett alder, med unntak av 24.plass i gruppene K25-29 og K50-55.

Hva forteller det?

At kvinner som er halvparten så gamle som oss, og fysiologisk sett på TOPP, ikke kan konkurrere ut oss som er mødrene deres!

Vi som med alle odds skal være på rask degenerering av muskulatur, kondis og en masse annet. Nix. Alder sitter i hodet. Men mer enn det, vi vokste opp med hverdagsaktivitet av en helt annet kvalitet. Vi brukte treski og tråkket løyper selv. Vi lekte masse ute. Det gav et grunnlag som den godeste Thor Gotaas kaller “innseig”.

Da blir jeg mektig stolt av å være en ekte Vikingkvinne! Spesielt i disse OL-tider!

No country has won more Winter Olympic medals, and in PyeongChang, the ambitions are higher. WASHINGTONPOST.COM|BY CHUCK CULPEPPER

Det er ikke tilfeldig av nordmenn er så sykt gode på ski at vi raider hvert eneste vinter-OL for gull. Vi har mange komparative fortrinn i å vokse opp i ulendt og ekstremt variert terreng som gjør at vi trener uten å vite det. “Mellom bakkar og berg utmed havet” kunne vi utenat selvsagt, og vi sang denne sangen titt og ofte:

Mot i brystet, vett i pannenstål i ben og armer, ryggen rak og blikket fritt, se det er bra! Tåle slit og tåle sludd og tåle frost og varme, slike gutter (jenter) det vil gamle Norge ha. Hold nå takten der! Intet mudder her! La dem se vi er av rette slag! Bare lek? Ja, men av den skal fremtidskrefter vokse; derfor er det alvor i vår lek …

Iår har jeg ikke trent spesielt mot konkurranser. Bare gått mine turer, der jeg har trått til i bakker, i skogsløyper og ellers svingt litt kettlebells, drevet Yoga fitness og stått litt offpist og alpin til det sved i lårene. Dessuten har jeg to trapper i huset, og tilbringer aldri en ferie uten å sørge for daglig trening der jeg er, med sykling, jogging, padling og raske gåturer. Fordi det er GØY! Jeg opplever masse når jeg jogger forbi greske bønder og kuer i soloppgangen, eller franske caféer og italienske smug i solnedgangen. Å bare ligge pal på en solseng å stirre opp i den samme himmelen vi har hjemme er ikke noe for meg.

Variasjon og ACTION! Neste år skal jeg slå meg selv, igjen.